HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 12

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 12

Hei igjen alle sammen, i dag har jeg svart p alle kommentarene deres, jeg fr ikke til gjre det p mobilen s m ta det nr jeg sitter p pc, og det er ikke s ofte. Jeg setter veldig stor pris p alle kommentarene og tilbakemeldingene deres <3 <3 <3 

Har den siste uken vrt p vei den igjen, etter hatt det KJEMPE bra i 2 uker. De dagene jeg har det bra klarer jeg og nyte det og sette pris p det. Jeg har lrt veldig masse p traume kurset, s n er jeg mer bevist p det som skjer med meg nr det skjer. Litt irriterende vre s bevist p det nr jeg ikke har helt kontroll p lse det nr det ikke gr s bra. Vi bruker som jeg har nevnt tidligere, orde toleransevinduet nr vi beskriver hvor vi er "psykisk" 

Det vil si at mle er vre inni toleransevinduet, det betyr at du har det bra, og du klarer gjre det du skal og fokusere og konsentrere deg om det du driver med. Nr du ikke er i toleransevinduet er du enten underaktiv, eller overaktiv.

Underaktiv: da stenger du av flelser og er meg likegyldig til alt, litt apatisk p en mte. Hvis flelsene blir for sterke eller tankene blir for vanskelig, er det lett og bare stenge helt av, for alle mulige inntrykk. Det er det jeg har gjort den siste uken, pga situasjonen med NAV er alt for vanskelig deale med... Jeg er oppriktig fattig og det er ikke noe gy.. det er snart Jul og jeg gr flere 1000 i minus vr mnd... Jeg tror hvem som helst hadde blitt stresset og vippet av pinnen for dette er ikke lett. I tillegg til dette skal jeg jobbe med flelser, tanker og fokusere p meg.... eeeh det gr ikke! s da har jeg stengt helt av. Fikk hjelp av min BESTE venninne og min GODESTE sster hin dagen til vaske leiligheten min, og da ble jeg kjempe glad for f hjelp, men jeg flte ingen glede, jeg klarte ikke vise de at jeg var glad, men jeg sa det veldig mange ganger forklarte de at jeg har stengt av alt av flelser, og sa at jeg var underaktiv. Det dume med stenge helt av, fr slippe vonde flelser, som er veldig deilig og ikke kjenne p er at man ogs stenger av de gode, det er ikke en mellom ting. Det er alt eller ingenting.

Overaktiv: Det er vel det motsatte av underaktiv. Tankekjr til 1000, angst, panikkanfall, masse flashbacks. Kropen gr i alarm modus hele tiden og alt blir "farlig" Det er det jeg prvde vise i den videoen fra youtube som heter  HVA ER ET PANIKKANFALL https://www.youtube.com/watch?v=SXsuV9u8Rk0

Dere har vel alle drmt et ekkelt mareritt som gjorde at dere vknet mitt p natten svett og liv redd, med hjerte bank og du vil ikke sovne igjen, pga du er redd, alt som hrer med... Det tar noen sekunder fr kroppen skjnner at det var en drm. Men snn kan jeg f det av tenke p vrt mareritt som er episoder fra  fortiden... Selv om vi er vken og i n tid. Hjernen klarer ikke skille om du er i fare eller ikke, s kroppen bare gr i alarm modus, p lik linje som nr man drmmer mareritt.

Men det var nr undervisning fr i dag hehehe, Jeg har veldig mye p meg fortiden, jeg fr 2 ganger i uken til psykolog, 2 ganger i uken til fysioterapi og 1 gang i uken p traume kurs, s har full rulle hele uken, torsdager er eneste "fri" dagen s kommer til skrive her vr Torsdag. 

Jeg skal begynne skrive p historien min, men m bare si at jeg kommer til skippe mye av det som har med Antonio gjre... Det blir for tft og vanskelig skrive om vi var sammen i 4 r og det skjedde mye greier p de rene jeg ikke helt har klart deale med enda. 

 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 12

Etter at jeg kom ut fra sykehuset jeg hadde vrt p i 6 uker med spiseforstyrrelser, jeg var 18 r da, s begynte ting g enda mer til H-.......

Rykingen gikk over alle grenser og var det eneste jeg gjorde hele dagen,. ryke sove, spise ryke, sove, spise. Det var liksom live mitt.... Det var ogs en mte og unng situasjonen p, nr jeg konstant var ruset. Jeg skammer meg ENORMT over dette, og det plager meg veldig enda. 

Antonio var ikke snill med meg, han hadde fullstendig overtaket p meg psykisk... Jeg sov veldig urolig og drlig p den tiden. Nr jeg sov hos Antonio l jeg p en madrass p gulvet. Mange ganger vknet jeg av at han slo knytte neven i ryggen p meg, og ba meg om ligge stille. Det var en grusom mte vkne p, og jeg hadde veldig lite lyst sove det, for jeg viste aldri nr den knytte neven kom... Jeg kunne liksom ikke styre hva jeg gjorde nr jeg sov, og han vknet av vr minste lille lyd. Per dags dato, hater jeg og sove hos andre, jeg syns det er kjempe ubehagelig og jeg fr som oftest ikke sove. Det gr fint hos mine nrmeste, men bare der. 

Vi kranglet veldig mye, for jeg skulle prve st opp for meg selv, s vis han slo, s slo jeg igjen, men da fikk jeg dobbelt s hardt tilbake.....                            En dag nr han var hjemme hos meg, begynte han med trusler og da var jeg s lei hele han, at jeg begynte hive tallerkener etter han, sto p kjkkenet og hylte skreik, og kastet knuseting etter han... Det var frste gangen jeg s at han var REDD, det var dessverre en veldig god flelse for meg, og se at det var motsatt. Den dagen lp han hjem, og jeg fikk fred. Jeg prvde som sagt gjre det slutt veldig mange ganger uten lykkes, det var s mye trusler vr gang, og foreldrene ringte meg, og sa han kom til ta liv av seg vist vi ikke ble sammen igjen, s jeg flte ikke at jeg hadde s mye valg. 

Jeg var sammen med han i 2 jvlige r til, frem til jeg var 20 r. Da vknet jeg en dag, og hadde 0 flelser for han, 0 empati, det var som vkne fra en drlig drm, det alt var over... Jeg flte meg fri!!!!!

Jeg ringte han og sa at det var slutt og at jeg aldri mer ville se han igjen, og at han var D i mine yne, s om han ville ta liv av seg s gjorde det ikke meg noe. Jeg var s stolt av meg selv etter jeg tok den telefonen, jeg gikk smilte og var stoooor fornyd. Jeg var s lettet, og mettet av hele han. 

Ikke lenge etter den telefonen, ringte det p dren....... Det var Antonio som hadde kjrt  hjem til meg i full fart. Jeg ignorerte ringeklokken, og sa til min mor at hun ikke fikk pne dren, eller g ut i vinduet. Etter ha ringt p 10 eller flere ganger, begynte han og rope etter meg, og sa han viste at jeg var der... han sto ropte i 30 min ish, fr naboene begynte ringe meg og be meg om pne dren, jeg nekter..... han holdt p i over en time.

Da hadde jeg ftt nok s jeg gikk ned til han, HAN SATT SEG NED P KNE OG GREN SOM EN UNGE, han tryglet og ba om en ny sjanse, han skulle behandle meg som en prinsesse, og slutte med vre stygg med meg og det var ikke mte p hvor snill han skulle bli, han hadde alltid mobbet meg vr gang han fikk meg til grine, s n var det min tur til le av han, nr han gren, der han satt p kne foran meg.  Jeg s NED p han og sa: Du kommer ALDRI til f en sjanse til, og du kommer aldri til endre deg, toget er kjrt, du er d i mine yne og om du vil ta liv av deg s gjr du det, jeg kunne ikke brydd meg mindre, jeg har mistet 4 r av live mitt p deg, du er boss, s aldri mer ta kontakt med meg igjen. 

Jeg gikk opp igjen og han hulket seg av grde.... Foreldrene ringte og ringte og sa han ville ta liv av seg, og denne gangen klarte jeg si at det ikke var mitt problem. ENDELIG VAR JEG FERDIG MED HAN FOR GTT.....!!!!!! 

Per dags dato prver han f tak i meg, jeg har blokkert han 3 ganger p facebook og insta, da han lager nye kontoer hele tiden for legge meg til, eller sende nedvergende meldinger.... 10 r etterp! Han prver ogs legge til min sster og andre venner av meg som han ikke kjenner..... Han er en psykopat og kommer alltid til vre det, s jeg er veldig glad jeg kom meg vekk fra han og at han er i Spania, ellers hadde han nok kommet p dren i ny og ne!!!

Neste gang skal jeg fortelle om han jeg ble sammen med etter det,....... heldigvis varte ikke det forholde like lenge fr jeg flyttet til Norge, og kom  meg vekk fra al elendigheten jeg var i med feile folk og masse rus......

Jeg er veldig lettet over at jeg er ferdig skrive om Antonio.... Han plager meg enda og mange av tingene som skjedde med han, har jeg ALDRI klart snakke om eller komme over, han endret meg p veldig mange mter.... S jeg er evig glad for at jeg kom meg ut av det. Snne forhold blir aldri bedre selv om man hper og nsker at de skal endre seg, s gjr de ikke det, om det er gutt eller jente s er det like ille begge deler. Og det finnes utrolig mange hjelpe midler og folk som kan hjelpe med komme seg ut av snne forhold. Men det er ikke lett vre sjef i egent liv, nr man er s undertrykt psykisk, og manipulert av en du faktisk er glad i, selv om du ikke burde vre glad i de. Men man kan ikke styre flelser, og det er ikke alle som er s heldig bare vkner en dag ut av det bl og gjr det slutt snn som jeg gjorde. Jeg tror ikke p Gud, men jeg har veldig mange ganger tenkt p hvordan jeg fikk de kreftene og den styrken den dagen, for det var veldig uvirkelig.!!!!

Det var alt for i dag. Klem! <3 <3 

   

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 11 (SPISEFORSTYRRELSER)

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 11

God morgen alle sammen og jeg m sier det igjen, tusen takk for at dere deler innleggene mine :D har ftt masse tilbakemeldinger, og det er flere som har lest HELE bloggen de siste dagene,  jo flere jo bedre. S takk for det. 

Idag skal jeg g p nav :( :( det er jo et tiltak uten like for de fleste av oss, hehe, det er jo allerede ganske vanskelig be om hjelp og nr du i tillegg m KJEMPE for f penger til overleve.... og nr du allerede er syk og ikke har krefter til det s blir det vanskelig og st opp for seg selv, jeg blir ogs veldig sint. Men jeg har heldig vis en kjempe god venn av meg ( han er vel mer familie i mine yne) han har ftt fullmakt p nav s han kan snakke med de p mine vegne, siden jeg har en tendens til eksplodere.....  Jeg har vrt sykemeldt i over 1 r og n gr jeg p arbeidsavklaringspenger og fr rundt en 11000 utbetalt og husleien min er p 8500 s nr den er betalt er det ikke mye igjen til overs... vi har jo lover og regler som sier at du alltid skal sitte igjen med s og s mye til livsopphold nr du er ferdig med regninger........ Men det er jo over hooode ikke snn hos meg vertfall, og jeg er ganske sikker p at det er aaaalt for mange som kjenner seg igjen. Det er jo veldig flott at Norge kan hjelpe andre land med gi de millioner p millioner, det er viktig og hjelpe hverandre, men jeg personlig liker og vite at mine nrmeste har alt de trenger fr jeg begynner og hjelpe bekjente.... Jeg syntes det er litt skammelig at s mange normen m g igjennom s mye helvete, (unnskyld sprket) fr f penger til OVERLEVE!!!!!!! Jeg fikk penger p torsdag, for en uke siden der jeg fikk utbetalt rett over 5000 s gr det 2 uker til neste  utbetaling... i teorien, for det er alltid noe kluss med det s det gr noen ekstra dager etter jeg har ringt 2, 3 ganger fr de kommer, p fredag gikk 4000 i faste trekk, s kjpte jeg litt mat og fylte drivstoff, s dagen etter jeg fikk penger var de gooooon..... s m jeg vente i 2 uker for at de skal blir trekt igjen dagen etter, og dette er veldig slitsomt, nr jeg i tillegg strever s mye fra fr med helsen min.... s g p nav er IKKE GY. Jeg syns det er flaut vre s fattig, og jeg syns det er flaut at det er s mange i Norge som har det snn... det er bare trist... Men nok om nav...... 

 

 

SPISEFORSTYRRELSER

Alt som skjedde med Antonio er noe av det som tynger mest idag.... Mange av de tingene har jeg aldri snakket om for jeg skammer meg snn, selv om jeg vet at ikke det var min feil, men det er vanskelig forst at folk kan vre s stygg og flelsesls... All den fysiske og psykiske terroren gjorde mye med meg... Jeg HATET meg selv og det gikk utover kroppen min, jeg fokuserte alt av hat mot meg selv for det var lettere en og hate Antonio... Jeg ble tynnere og tynnere, og flte meg strre og strre.... Jeg spiste mindre og mindre, til slutt spiste jeg 1 til 2 ganger i uken. Jeg klarte ikke st oppreist, g i trapper, vre p skolen, alle rundt meg s det men ikke jeg. Fr jeg kom p det verste brukte jeg skolen som unnskyldning til det meste. Nr jeg satt med leksene var det ingenting annet som eksisterte, jeg fikk fred fra alt og alle.... Nr jeg kom hjem fra skolen og det var middag sa jeg at jeg ikke hadde tid, for jeg hadde s mye lekser. Jeg kunne sitte med leksene hele dagen, og nr det var kveld og jeg mtte legge meg, fikk jeg ikke sove s jeg sto opp igjen og satt p bade og gjorde enda mer lekser resten av natten, s jeg sov ikke s mye heller og ble mer og mer sliten. Men p den mten kunne jeg unng den egentlige situasjonen jeg levde i, jeg slapp og ta stilling til min mor, exen hennes, Antonio og alle andre... Jeg kunne fokusere p leksene og ingenting annet. Jeg husker folk reagerte p at jeg gikk med boble jakke i juni... Satt nede med bassenget der vi bodde p Mallorca i 30 varme grader og frs med boble jakke p... Ganske skremmende egentlig.  Jeg var den beste i klasen, om ikke annet, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om det, det var ikke et ml jeg hadde, men nr jeg satt mellom 8 og 10 timer vr dag med leksene s blir man det.... Til slutt veide jeg rundt 40 kg og jeg var 1.66 hy... du kunne telle alle beina i kroppen p meg.... Det ble vanskeligere og vanskeligere og leve..... Jeg var svimmel hele tiden, i tillegg hente det at jeg rykte hasj og drakk alkohol... VELDIG DRLIG KOMBO OG LSNING P PROBLEMENE..... Jeg gikk i bakken veldig mange ganger. 

En dag forsto jeg at jeg kunne d om jeg fortsatte snn, jeg hadde nemlig anatomi p skolen, s kunne veldig mye om kroppen, jeg viste at jeg trengte hjelp og gikk derfor til lege vakten helt alene, som vanlig, nr de spurte meg hvorfor jeg var der, klarte jeg ikke si noe, jeg var veldig usikker p om jeg ville ha hjelp, jeg ville egentlig ikke det, men jeg viste at jeg trengte det. Etter ha sttt i luken i 1 minutt og sett p damen som satt der, sa jeg bare : jeg syns det er veldig EKKELT og spise...

Det var ikke vanskelig og sette sammen 2 og 2, jeg s allerede ut som et lik... Hun ba meg vente p venterommet, der gikk det opp for meg at det ikke var noe vei tilbake s jeg fikk et panikk anfall og begynte med hyperventilering, jeg knakk sammen i trer, s en annen pasient mtte hjelpe meg, jeg kom inn til legen med en gang.... Dette var en Torsdag, Mandagen ble jeg innlagt i 6 uker sammen med 8 andre jenter som ogs hadde spiseforstyrrelser. DET VAR ET MARERITT, Jeg hadde ikke litt lyst til og vre der... 

Jeg husker de tok fra meg p -pillene, for se om jeg hadde mistet menstruasjonen, og det hadde jeg, kroppen blir nemlig veldig sparsom nr den ikke fr det den trenger... :P Det var veldig strenge regler p den avdelingen, hvis ikke vi spiste opp maten vr mtte vi inn p rommet i 8 timer, og vi mistet retten p 1 telefon samtale som vi fikk vr dag, Jeg husker jeg alltid lurte de og tok 2 telefoner. Ringte alltid til min sster, og til Antonio. Tror han kom p besk 2 ganger p de 6 ukene, og nr jeg fikk permisjon etter noen uker fikke jeg vre ute i 3 timer, da reiste jeg alltid hjem til han.... 

En av de jentene som var innlagt, kriget jeg med hver dag.... Hun bannet og skjelte meg ut hele dagen, kalte meg for det ene etter det andre, og jeg klikker like mye vr gang... Noen ganger klinte jeg henne opp etter veggen og andre ganger truet jeg med sl, (jeg hadde aldri klart sl henne) Hun minte meg om Antonio, med all den skrikingen og nedverdingen av hvordan hun snakket til meg. En dag kranglet vi s mye at de mtte skille oss, begge mtte inn p romme sitt, nr hun gikk bortover i gangen med legen tok jeg av meg skoen og kastet den etter henne, JEG BOMMET, traff legen i hode og ikke henne.... Det var ikke s lurt, hehe husarrest p meg for si det snn, Psykiateren p avdelingen kom inn p romme mitt og forklarte meg, litt om denne jenten og hvorfor hun var s frekk og bannet s mye..... Jeg flte meg latterlig dum nr jeg fikk vite det, og jeg ler dessverre av det enda. Den stakkars jenta hadde tourettes!!!!!!!!!!!!!!!!!! Jeg gjorde det ikke lettere for henne akkurat, men jeg klarte og holde igjen etter det... hehe stakkar jente!

En annen jente ble tatt p fersken under sengen sin der hun l og tok cola og rykte hasj s hun ble sent p avrusning i stedet, andre kastet mat under borde for ikke spise det, og alle skylte p alle etterp. Jeg liker IKKE oliven, men det mtte vi spise 2 ganger i uken, jeg slet s mye med spise det og prvde si at jeg ikke likte det om jeg kunne f noe annet en det, men det fikk jeg ikke. Jeg kuttet de opp med kniv og gaffel og svelgte de som piller, en dag var jeg s lei at jeg sa, nei jeg vil ikke ha det, liker det ikke og kommer ikke til spise det mer... De sa jeg mtte s da kastet jeg hele fate med maten p og bestikke og glasset i veggen..... alle de andre jentene og sykepleieren rundt bordet hoppet og kvapp... Jeg fikk husarrest IGJEN!!!! Denne dagen hadde min sster planer om komme p besk og hun bodde 1 time unna sykehuset, hun kjrte ned og fikk ikke komme inn... det rablet selvsagt for meg den dagen, endelig skulle jeg f besk, men nei! 

Det var et gale hus uten like, kunne skrevet en bok bare om dette.......

Etter 6 uker nr de kom  sa at jeg kulle hjem, ville jeg ikke hjem. Jeg hadde det s trygt der jeg var... Jeg hadde gtt opp 10 kg, vokst 2 cm og ftt tilbake menstruasjonen, s jeg var klar for komme ut, jeg var 18 r, etter det veide jeg meg aldri igjen, og klart og holde det i sjakk, tankene er der alltid, men jeg har klart og ikke falle tilbake og blitt sexy lubben istedet hehehe, Jeg begynte og veie meg igjen for et r siden, det freeker meg litt ut s jeg gjr det ikke s ofte hehe yne som ikke ser, hjerte som ikke fler hehe

Det var alt for i dag, ha en fin dag n er det ikke lenge til helg

Stor klem fra meg til alle som vil ha ;)

 

JEG MTTE VEGGEN MED ET SMELL......

JEG MTTE VEGGEN MED ET SMELL......

Hei igjen folkens!!!!!!!

Jeg beklager s mye at jeg ikke har skrevet p en stund. Jeg har vrt innlagt i 10 etter at jeg fikk et sammenbrudd. Det har vrt alt for vanskelig og face verden, st opp om morgenen, stelle meg, spise, vre med andre mennesker osv.... Jeg klarte ingen av delene, s da bestemte jeg meg for f hjelp fr jeg gjorde noe dumt, da alle de dume tankene var tilstede. Jo verre jeg har det jo mer trekker jeg meg vekk fra befolkningen og isolerer meg her hjemme hvor ingen kan se at jeg direkte lider og er full i smerte og sorg. Og rippe opp i fortiden er ikke bare bare, i mitt tilfelle m det til, i en vis grad, for at jeg skal klare f en bedre fremtid, men det gjr forferdelig vondt at jeg har opplevd alt jeg har opplevd, og det gjr enda mer vondt at jeg trodde det skulle vre snn eller at det var normale hendelser, eller at jeg var unormal p noe mte. eller at jeg var skyldig og alt var min feil. Jeg vet n at alle reaksjonene mine var og er normale reaksjoner p unormale hendelser som ikke skulle skjedd.

Jeg har hele live mitt oppriktig trodd at alt var min feil, det var meg det var noe gale med. Jeg vet i dag at DETTE IKKE STEMMER. det stemmer som regel ikke for dere heller som ogs har opplevd unskede hendelser. Bare det  mtte innstille seg p at det IKKE var min feil, det er ikke noe iveien med meg, jeg var ikke skyldig i noe, det er kjempe vanskelig. Det minner meg om de stakkars barna som fr vite at julenissen eller tann feen faktisk IKKE finnes...... Det var bare en lgn for at vi skulle ha det bedre, s fr du vite sannheten ogs blir du veldig lei deg frst, s blir du usikker p alt annet, s blir du skuffet og sint, og ikke minst skeptisk til alt annet.

Du fr masse tanker rundt det som:

er alt lgn? 

hva skal du tro p og hva skal du ikke tro p?,

hvem kan du stole p og hvem kan du ikke stole p?,

hvem ga meg alle de gavene fra julenissen?,

hvem latet som de var julenissen?,

hvem stakk av med tennene mine?,

hvem ga meg penger?

hvor er egentlig  tenne mine?.....

Snn har jeg det for tiden, bare at om min egen sannhet og mitt eget liv. Alt er snudd opp ned eller p hode, kall det hva du vil, men jo mer kunnskap jeg fr p traume kurset, og hos psykologer osv, jo mer jeg ser tilbake p fortiden, og jo mer jeg husker av det, jo mer forvirret blir jeg, samtidig som jeg forstr hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, eller ikke gjorde noe, nr jeg burde....... Det er rett og slett mye p loftet som m ryddes og det tar sin tid, det er kort fortalt den prosessen jeg egentlig gr igjennom!!!!

Grunnen til at jeg ble innlagt var vel fordi jeg ble sviktet av systemet, det er liksom ingen sin feil, jeg har bare vrt veldig uheldig! (ikke uvandt i min verden, hehehe) Nr jeg gr p traume kurset s lrer vi som sagt veldig mye om det og ha post traumatisk stress, og hva det frer til, og hvordan man reagerer p ulike situasjoner og triggere, enten fysisk eller psykisk, tekniker og velser for unng ulike reaksjoner og situasjoner, det er egentlig kjempe lrerikt og interessant og se hvordan kroppen og hjernen fungerer, men jeg relaterer ogs alt til mitt eget liv og hendelser, noe vi ikke snakker om p kurset, men som vi skal ta med individuell behandler, som jeg mistet og mtte bytte, og s var det hst ferie, s ble han syk og plutselig s var det mange uker uten individuell behandler, s alt jeg gjorde p kurset ble for overveldende og takle "alene",det ble bare mer og mer og mer info som jeg ikke fikk bearbeidet. Men n er alt p stell og det er lagt en behandlings plan og tett oppflging for at jeg skal klare dette kurset. S jeg satser p at det funker.

Jeg har det veldig bra n, bedre enn jeg har hatt p lenge, veldig lenge egentlig hehe... Har selvsagt oppturer og ned turer, og det mangler mange av de fr jeg er ferdig i behandling, men jeg klarer og nyte de dagene jeg har det bra, da klarer jeg og se fremskritt, ml, meninger, mestring, og jeg vet at det er en ende p denne tunge veien jeg gr. Jeg kan liksom se ml streken. Men nr jeg er inni det jeg kaller den svarte boblen, s ser jeg ingenting, da er det ikke noe hp, ikke noe ml eller mening med livet generelt, det fles ut som elendigheten aldri tar slutt, flelsene av skam, sorg, og sinne blir veldig intense. Angsten tar over, jeg mister kontrollen, eller fot feste, alt blir egentlig bare svart. Ingenting er positivt inni den svarte boblen, Det er veldig skummelt egentlig, samtidig s det gjr veldig vondt, og jeg blir enten veldig sint eller helt likegyldig. Alle nedturene mine er ikke snn, heldigvis!!!! Jeg har vanlige oppturer og nedturer som resten av dere, noen ganger oftere og mer intense, men det er en del av livet og noe vi m lre oss og leve med.

Jeg har i det minste lrt at nr jeg er i den svarte boblen min s trenger jeg litt ekstra hjelp til komme meg ut av den, selv om det er ekstra vanskelig og be om den, s hjelper det.

Jeg skal fortsette p historien min en av dagene, jeg m bare lese det siste jeg skrev frst s jeg kan sette meg inn i hvor langt jeg har kommet. Jeg gruer meg litt faktisk, mange av de tingene han Antonio gjorde med meg er ting jeg enda syntes er veldig vanskelig, men det er og et kapittel jeg vil bli ferdig med, og det fler jeg jeg blir etter jeg har skrevet om det!

Igjen takk for at dere tar dere tid til og lese, og DELE innleggene mine, fr flere og flere tilbakemeldinger p at det hjelper mange av dere, s vis flere fr lese det s vil det kanskje hjelpe de ogs. Selv om dere deler det, betyr det ikke at dere har det p samme mten som meg, men at dere vil hjelpe meg hjelpe de som faktisk har det snn som meg, 90% av de vet ikke dere om en gang ;) ikke glem det.

Stor klem fra meg til dere alle. <3 <3 <3

 

LANGEDRAG NATURPARK

FLTE MEG LYKKELIG

Hei igjen :D 

Igr var jeg p Langedrag natur park som ligger mellom Hallingdal og Numedal. Det er et fantastisk eventyr som M OPPLEVES !!!!!!!!!!

Det ligger 1000 m.o.h og de har mellom 20 -25 forskjellige dyre arter og mellom 300- 350 dyr. Gris, ku, hest, sau, elg, gaupe, ulv, Rev, reinsdyr, GEITER <3 og mye mer. 

Dere kan lese p nettsidene deres: www.langedrag.no, eller finne de p facebook: Langedrag naturpark. Man kan ogs leie hytte og bo p grden. De har leirskole der og mye gye aktiviteter der. Det er en helt unik plass hvor du ikke bare fr se dyrene, men du kan bli med inn til de, mate de, brste de osv 

Jeg har mistet tellingen p hvor mange ganger jeg har vrt der oppe, hvert fall nok ganger til at de som jobber der, kjenner meg igjen og kaller meg for jenta fra vestlande, hehe De som jobber der er utrolig hyggelige, fantastisk flinke med bde dyr og mennesker, og du fler deg virkelig velkommen nr du kommer opp der. Veldig dyktige folk, det m jeg si. All skryt og litt til, til de. 

Nr jeg er oppe p Langedrag  koser og ser p alle disse dyrene, glemmer jeg tid og sted. Alle problemene mine bare forsvinner, jeg klarer leve i nuet, uten og tenke en eneste negativ tanke eller bekymringer, bortsett fra nr disse store kuene med enda strre horn kommer lpene mot meg.... hehehe. Det er en magisk flelse hvor jeg personlig bare gr smiler fra re til re og nyter naturen og dyrene rundt meg.

P Langedrag sier de: LYTT TIL NATURENS STEMME, og det gjr jeg. Det hre en ulv hyle, er enormt rrende og fantastisk  hre p. se de som jobber der g inn til ulvene og snakke med de p dies sprk er bare helt fantastisk. Et syn du aldri glemmer. De er veldig flinke til fortelle om dyrene p mat rundene, der du lrer  enormt mye, i tillegg til de gye historiene de har personlig med dyrene. S de er liksom med deg p en reise igjennom dyrenes verden i parken. Har du aldri vrt der, anbefales det p det sterkeste. De 2 siste rene har jeg vel vert der over 20 ganger, og jeg gr aldri lei. 

Personlig er GEITENE, OG ELGENE mine favoritter. Geitene fordi de er full i F, veldig leken, nysgjerrige og kosete, litt snn som meg, hehe Jeg har nsket meg afrikanske dverg geiter i lang tid n, men du kan liksom ikke ha de i stuen, s jeg fr vente til jeg vinner i lotto kan kjpe meg en grd :P Elgene er veldig morsomme, store og fascinerende, de er ogs veldig klumsete, ogs litt snn som meg, hehe Det er jo ganske fascinerende at vi har s store flotte dyr som gr fritt i naturen vres. P Langedrag har jeg lrt utrolig masse om dyrene, som gjr det ekstra gy og se p de, og studere de. Nr du i tillegg fr kose med de s er det jo bare helt helmax hehe.

Fr 2 r siden ish, var jeg p Langedrag en helt vanlig Onsdag, jeg var den eneste gjesten den dagen, og det er jeg s utrooooolig glad for, Jeg fikk nemlig vre med inn til alle dyrene p mat runden, med en veldig hyggelig dyr passer, som jeg sikkert tt hull i hode p med 1000 sprsml. Hehe Det var den beste dagen i mitt liv..... Jeg var ikke helt med inn til ulvene og gaupene men sto bare noen meter fra ulven, det gjr du jo uansett gjennom gjerdet, men nr dren str pen er det er heeeelt annen flelse du fr, belive me, samme med gaupene. Jeg var ogs inne med reinsdyrene og revene, og matet de, det er noe alle kan vre med p, som besker parken, men siden det bare var meg og han, s satt jeg meg ned i snen med de, og vips s satt jeg med en fjell rev i fanget mitt. HERREGUD s myk og god den var i pelsen. Helt utrolig alt jeg opplevde den dagen.  Jeg grt faktisk av glede nr jeg kjrte hjem den dagen. 

I gr var jeg lykkelig, det skilte i magen. Noe det gjr vr gang jeg er der. Skulle nske det l nrmere Bergen s kunne jeg dratt dit flere ganger i uken, og bare vrt lykkelig hele tiden, heheh PELSTERAPI ER DET BESTE SOM FINNES FOR MIN DEL VERTFALL. 

Avsluttet kvelden i gr med ha spill kveld med min lille bror, fetter og pappsen min, s i gr var det en fantastisk dag. 

Ha en nydelig dag videre alle sammen. Her p fjellet er der 15 grader og soooool. <3 <3 <3

HISTORIEN MIN DEL 10

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 10

Hei igjen.

Hper dere alle har hatt en kjempe fin helg. Det har jeg hatt. Veldig deilig og sitte her oppe p fjellet slappe av og nyte den fine naturen. I gr kom jeg meg til og med p tur igjen etter gammelt. Det var helt idyllisk g p tur inni skogen med alle de fine, nydelige hstfargene som er. Det hjelper g p tur, og nyte naturen, selv om det ikke alltid er like lett og komme seg over drstokken.... Hehe ;) Men nr du frst klarer det s vil du f masse ny energi.

I dag har jeg vrt kjempe flink ta masse viktige telefoner som jeg har utsatt lenge nok, har som jeg skrev i gr "ikke vrt til stede" p mange uker, s n har jeg ftt litt oversikt p bde regninger, nav og litt andre ting. ta alle disse telefonene stresser meg veldig mye og jeg pleier f hjelp til det av mine nrmeste, s at jeg har klart det selv i dag er jeg veldig fornyd med. Enda et tegn p at det gr bedre og bedre for hver dag.

Jeg har helt rlig gruet meg litt til fortelle mer om Antonio, men jeg skal begynne litt p det n, s tar jeg det som det kommer. Det vel ikke hendelsene som har s mye si her, men hvordan jeg kan bidra med hjelpe p en eller annen mte utifra min erfaring og opplevelse av det.

 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 10

Antonio og meg gikk som sagt tom for steder vre p etter noen mnd, s vi begynte g hjem til han, jeg fikk ikke hilse p foreldrene og jeg syntes egentlig at det var veldig rart, og det gikk faktisk mange mnd hvor jeg kom hjem til han, gikk rett inn p rommet hans, uten og se p foreldrene som satt i stuen. Jeg lurte veldig p hva de tenkte, jeg viste hva jeg tenkte. Det var ubehagelig vre hjemme hos noen jeg ikke hadde hilst p, og jeg spiste jo kvelds der, jeg sov der, og jeg var det vr dag. Jeg begynte fle meg veldig utilpass og uhflig egentlig, selv om det ikke var min feil. Han hadde sagt at jeg ikke fikk lov hilse p de, jeg kunne jo kanskje bare gjort det. Men det turte jeg ikke. Til slutt klarte jeg gi beskjed til Antonio at dette ikke var greit og jeg mtte f hilse p de snart, eller ville jeg ikke vre der. Jeg hadde sagt det veldig mange ganger fr det ogs, men han sa alltid at vi skulle ta det en annen dag, og at de ikke hadde noe med hva vi gjorde. 

Jeg fikk hilse p de og de var utrolig hyggelig og snille. Jeg kom kjempe godt over ens med moren, vi kunne sitte i time etter time snakke om alt mulig. Nr vi var blitt trygge p hverandre begynte hun og sprre meg om Antonio, vennene hans og hva det var han rykte p. Jeg ble litt usikker p hva jeg skulle si, for jeg satt jo p romme med han vr dag og rykte selv. S jeg prvde i lang tid snakke meg vekk og vre veldig forsiktig med hva jeg sa. Han ble sint p meg hver gang jeg satt og snakket med moren. Noen ganger ble han s sint at jeg fikk beskjed om bare g hjem. Andre ganger fikk jeg bare maaaasse kjeft.

Hverdagen til Antonio besto av veldig lite, jeg gikk p jobb og skole, han gjorde ingenting, og p ettermiddagen dro jeg hjem til han, der vi satt p rommet hans resten av kvelden og rykte, s p film eller spilte playstation. Jeg betalte for alt, ryken, filmene vi leide p en film butikk, snopet og maten vi spiste og hasjen. Jeg mtte ogs hjelpe til hjemme, s jeg jobbet p spreng og hadde aldri penger. Ganske meningslst egentlig. Jeg fikk lne penger fra 5 forskjellige personer til kjpe playstationet 4 til han i bursdags presang. Jeg gikk som sagt p skole og i jobb p den tiden, han sa hele tiden til meg at jeg ikke var god nok, jeg var ikke flink p skolen eller p jobben, jeg var for feit, jeg kunne ikke g med sommer klr, eller vise kroppen min, for da kunne andre gutter se p meg. Vi gikk heler aldri p stranden. Han ble mer og mer eie syk, og jeg gikk ikke vre med noen andre, eller g p byen med venner og den psykiske terroren ble helt ekstrem. Han kunne gjre hva han ville, nr han ville. Bde med tiden sin og med meg. Han skrt av seg selv hele tiden, hvor fin han var, flink, sterk, han kunne synge s fint, osv. Det er veldig lite gy og hre p andre som skryter seg selv opp i skyene hele dagen, spesielt irriterende nr det de trykker deg ned i driten hele dagen, s m du sitte der og si deg enig med de, fr ikke f kjeft. 

Husker som sagt ikke rekke flgen p alt dette men jeg husker at spiseforstyrrelsen min ble veldig alvorlig, men det kan jeg komme tilbake til.

Nr jeg hele tiden fikk hre at jeg ikke var god nok, til tross for at jeg gikk p skole, gikk p jobb og betalte alt vi spiste, rykte, og gjorde p, s ble jeg veldig usikker p meg selv, jeg viste ikke hva jeg skulle gjre for gjre det bedre, jeg prvde hele tiden p vre god nok, men det var nyttelst. P et tidspunkt sluttet jeg p skolen pga rygg plagene mine, s da gikk jeg bare i jobb. Jeg hadde veldig mye p meg p den tiden, det gikk jo ikke greit hjemme heler med min mor, ex hennes, min sster flyttet til andre siden av yen s jeg s aldri henne. S jeg hadde bare en liten hund p 4 kg fortelle alt dette til. 

En gang hadde vi avtalt at vi skulle mtes i Palma sentrum, la oss si kl 20.00 Jeg ringte han fr jeg dro hjemme fra, s det viste han om. Det var kaldt ute den dagen og det regnet, det var p vinteren en gang. Jeg sto der og ventet i 2 timer og han kom aldri. De gangene jeg kom for sent fikk jeg kjeft, s jeg turte ikke g noe sted. Men etter de 2 timene, var jeg kliss gjennom vr, iskald og kjempe lei meg, s da dro jeg p jobben til min sster, den gangen jobbet hun p et hotell i nrheten av Palma. Jeg grt resten av dagen og hrte ingenting fra han. Han hadde vrt med vennene sine og i flge han s trengte  han jo ikke meldeplikt til meg. Jeg prvde komme med at vi hadde en avtale, men det funket drlig, det var min feil. Jeg hadde jo selvsagt meldeplikt 24/7.

Frste gangen han slo meg, prvde jeg gjre det slutt med han, uten lykkes. Han hadde alltid en veldig manipulerende mte og f meg tilbake p. Det ble bedre i noen dager ogs ble der bare enda verre en fr............

 

Jeg m bare si at snne personer som han, finnes det dessverre veldig mange av, bde gutter og jenter. Dette er mennesker som IKKE kommer til endre seg, og som du IKKE kan endre p. Du kan g rundt med et tpelig hp om at det en dag vil bli bedre, eller en dag kommer de til oppdage alt du har gjort for de, eller sitte pris p det/deg... Men det er bare et hp som du lurer deg selv med for unskylde situasjonen du er i, det blir aldri bedre. Og de kommer aldri til SE deg. De er egoistiske narsissister som bare tenker p seg selv, de er eier syk og sjalu, de tar det de vil ha, nr de vil ha det, de gjr det de vil nr de vil gjre det,, og uansett hvor mange ganger de sier unnskyld og at det skal bli s mye bedre s LYVER DE!!!!!!

Man vet som oftest at man er i et feil forhold, man vet at man blir manipulert, man vet at man blir mishandlet psykisk og fysisk, for noe inni deg, og alle rundt deg som er glad i deg forteller deg det. Men det er vanskelig  komme seg ut av det, nr du fler du er surret inn i piggtrd, du vet at hvis du prver rre deg eller gjre noe med det, vil det gjre vondt uansett hva du gjr. Mange ganger er du s nedkjrt at du har gitt opp p deg selv, og tenker at det spiller ingen rolle, dette er live mitt og snn m jeg ha det. Du vet ogs at det ikke stemmer, men man har bare ikke krefter til gjre noe med det, s tilslutt s begynner du tro p de, du tror oppriktig at du er s dum, at du ikke er vrt noe, at ingen kommer til elske deg mer en de gjr, og at det ikke finnes noe utvei. Dette er jo det du blir fortalt vr eneste bidige dag. S hvorfor skulle det ikke vre sant. 

Men det finnes gode mennesker der ute, det finnes folk som kan sette pris p deg og gi deg det du fortjener, og det finnes mange som kan hjelpe deg ut av det, uavhengig om du har barn eller ikke. Det er ikke godt for verken deg eller barna dine og leve i disse omstendigheten. DU FORTJENER BEDRE, OG DU ER VRT ALT FOR MYE TIL OG BLI I ET SLIKT FORHOLD. Det frste stege er og fortelle det til noen. Disse menneskene delegger veldig mange andre mennesker. Det er sinnsykt urettferdig. Det gjr meg vondt langt inn i hjerte roten nr jeg tenker p hvor mange som faktisk har det snn, og jeg skulle nske jeg kunne hjelpe hver og en av de. Men frst og fremst m man ville det selv, og inne at man fortjener bedre. For man kan ikke hjelpe de som ikke vil ha hjelp, og det er veldig vanskelig og krevende og hjelpe noen som ikke tror de trenger hjelp. 

Det er selvsagt lettere sagt en gjort.Jeg kan sitte her skrive 1000 ting man kan gjre i vr enkelt situasjon, men vi er som sagt forskjellige alle sammen, med forskjellige bakgrunner. Jeg brukte 4 r p komme meg vekk, jeg gjorde det sikkert slutt 40 ganger p de 4 rene og stupte rett inn i et nytt forhold som var boss. Og et til etter det, s det er vel derfor jeg n har bedt om hjelp og gr i behandling, jeg jobber med tro p fine ting om meg selv, og at det ikke var min feil at de var s stygge med meg, og om jeg kunne gjort noe andreledes den gang, er ikke noe jeg kan bruke tid p n, men jeg tror at for unng dette en gang til, s M jeg klare bli glad i meg selv, respektere meg selv, og ta vare p meg selv. Fr det er liksom det som er grunnmuren til et trygt stabilt liv, nr det kommer til hvordan du har det med deg selv, som igjen har mye si i et forhold, om det er familie, venner eller jobb relatert.   N var jo mitt frste forhold veldig drlig s jeg viste ikke bedre i dette forholde med Antonio, ( selv om jeg selvsagt p instinkt viste at det var noe gale, men de fr deg til tvile p instinktene dine ogs) Alle forholdene mine har vrt drlige, med mange gode miner ogs, men det har vrt usunne forhold for meg. Men jeg har alltid tenkt at jeg ikke fortjente noe bedre, og jeg har alltid tenkt at de ikke har vert like gale som Miguel og Antonio s da var det jo sikkert godt nok. .Jeg jobber ogs med klare stole p folk og ikke minst tro p at det er snille kjrester der ute. Hehe jeg vet de er der, jeg har bare ikke mtt de anda!  

Fortsetter imorgen... <3 <3 <3 

HISTORIEN MIN DEL 9

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 9

Hei igjen alle sammen :) 

Jeg m bare si at jeg har det mye bedre n, p Torsdag stakk jeg av, s n sitter jeg p fjellet i Hallingdal og nyter stillheten og naturen. Jeg starter vr dag med drikke kaffe p terrassen, og lytte til alle fuglene som kvitrer, og alle bjellene p sauene  til naboen. Det er helt idyllisk her, med halle hst fargene p trrne. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir her, men det var veldig deilig f den vanlige hverdagen litt p avstand. Jeg har klart koble ut litt, noe jeg ikke har klart p veldig mange uker. Det er selvsagt slitsomt og overveldende nr hode og kroppen jobber p spreng med stritte i mot meg og tankene mine hele tiden. Jeg har gtt p traume kurset i 5 uker og ftt med meg 10% av det, fordi en del av meg er redd for g der, men jeg vet at det hjelper og det er en VELDIG GOD TING. S n sitter jeg her oppe p fjellet og gr over alt vi har gjort frem til n, p nytt. N klarer jeg  faktisk f med meg det som str i boken, og jeg klarer  forst det som str der. Dette er jo da en fordel at man gjr, vist man vil lre noe nytt. Hehehe ;) N klarer jeg vre i noe som kalles for toleransevinduet.

Jeg tenkte jeg skulle prve forklare dere litt av det som skjer nr man sliter med traumer og de symptomene som hrer med, som kanskje kan hjelpe veldig mange av dere til forst dere selv bedre. Boken vi gr igjennom er skrevet av Modum Bad som er en traumepoliklinikk i Oslo. De har ogs en nettside som er www.modumbad.no  Hvor dere kan g inn lese diverse ting om forskjellige psykiske lidelser, som kan hjelpe dere. Jeg vet ikke om man kan kjpe boken der, eller andre steder, men det er en veldig god bok til de som sliter med traumer, og PTSD og andre lidelser.

TOLERANSEVINDUET:

Toleransevinduet er en metafor som kan brukes til forst sammenhengen i reaksjoner p traumer. Ordet traumer betyr sr eller skade. Traumer kan fre til psykiske skader som man plages med i ettertid, toleransevinduet er rett og slett et begrep p aktiveringsnivet nr vi er trygg og hvordan nervesystemet reagerer p fare enten med under aktivering eller over aktivering.

Overaktivering er en mekanisme alle mennesker er skapt med, for klare og overleve farlige situasjoner, oppfatte de raskt s man kan komme seg unna eller sloss. De kaller det fight eller flight.  Dette styrer nervesystemet uten at du har noe kontroll over det selv. Det er ikke noe du kan planlegger eller tenke grundig igjennom.

Det skjer raskt og en rekke prosesser settes i gang i kroppen:

- kt hjerterytme, blodtrykk og puls

- Frigjring av hormoner som adrenalin og kortisol 

- Pupillene utvides, fordyelsen hemmes

- Blodet omdirigeres til de store muskelgruppene. 

Dette er det som vises og forklares veldig bra i den videoen jeg la til sist fra youtube. Sker du p panikkanfall er det den frste som kommer opp som en tegne film. Den heter: P3 forklarer: hvorfor fr vi panikkanfall?  

Underaktivering er det som skjer om man dessverre ikke skulle klare og flukte fra en farlig situasjon eller kjempe imot, nr man m overgi seg til lidelser. Da er det en andre rekke reaksjoner en overaktivering som settes igang. Nervesystemet srger for at du fler mindre frykt og smerte ved og:

- Sette ned hjertefrekvensen kraftig, pulsen blir stille

- Armer og bein blir slappe og kalle

-Blodet omprioriteres til indre organer

- Hormonene gjr at man blir nummen og ikke kjenner sansepvirkningen

-Bevisstheten pvirkes slik at du blir fjern, likeglad og sakte forsvinner fra virkeligheten.

 

Disse overlevelsessystemene er veldig viktig ha nr du virkelig er i fare. Men det kan skape problemer i ettertid da nervesystemet lrer at den skal reagere p lignende situasjoner for hindre gjentatte opplevelser. Nr man har vrt utsatt for gjentatte traumatiske hendelser, lever man konstant med denne beredskapen, selv om faren ikke lenger er der, s er det veldig lite som skal til for sette disse reaksjonene igang. Det kan vre en lukt, en lyd, en flelse, en tanke, en ting, eller en person som gir signaler til hjernen om at det er farlig, for det minner om en farlig opplevelse, selv om du er trygg.

 

Nr du ikke er overaktiv eller underaktiv klarer du tenke klart og oppfatte alt rundt deg p lik linje som andre mennesker og det er da du er inni toleransevinduet. Da klarer du kjenne p flelsene dine, lre nye ting, reagere normal p ting og du klarer fungere fint i hverdagen.

Som dere ser er jeg n inni toleransevinduet mitt, noe som jeg ikke har vrt p 2 mnd, og jeg har n ftt med meg det som str i boken og ikke minst kan jeg forst hvorfor jeg har vrt, som jeg har vrt. De 3 dagene jeg bare l i sengen uten snakke med noen var jeg underaktiv, jeg taklet ikke tankene eller flelsene mine og da tok nervesystemet over. Nr jeg tenker p de hendelsene jeg har vrt igjennom, s blir det s reelt at kroppen tror den gjennopplever det. Derfor gr man veksler fra underaktiv til overaktiv, selv om det ikke er farlig lenger og jeg er mer en trygg. Det er bl.a dette kurset skal lre meg, lre kroppen min at jeg er trygg og det er ikke lenger farlig. S da kan jeg/ hper jeg at jeg kan f mindre panikkanfall, angst, depresjon og at jeg kan leve noe lunde et symptomfritt liv, hvor jeg kan takle og akseptere fortiden min nok til at den ikke pvirker meg lenger.

Hper dere forsto noe utav dette. Dere som har det snn vil raskt kjenne dere igjen, og dere som ikke har det snn, hper jeg kan f en forstelse for hvorfor de rundt dere har det snn. <3

N har jeg mannet meg opp lenge til fortsette p historien min, so her we go!

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 9 

Som jeg skrev sist s skjedde det veldig mye p samme tid, jeg var sammen med Antoni i 4 grusomme r. Jeg har 0 tidsbegrep p disse rene og jeg husker bare hendelsene men ikke rekkeflgen p de, s jeg tror jeg bare m fortelle det jeg husker uten om tenke p rekkeflgen.

Kjresten til min mor er en av de f jeg hater. Jeg liker ikke hate folk, det kommer ikke noe godt ut av det, men det er 4 personer jeg virkelig hater, selv om de alle er tilgitt, og det er kun fordi det hjelper meg tilgi de, for jeg vil ikke blir en bitter og aggressiv person, og hat frer til enda mer elendighet som jeg ikke vil ha mer av. ;) s for din egen del er det veldig bra tilgi folk, for at DU skal f et bedre liv. Jeg har tilgitt ALLE som har vrt stygge med meg. Jeg tror ikke p gud eller noe annet, men jeg velger tro p karma, og at en vakker dag kommer karma og tar de, og da skal jeg vre s ondskapsfull at jeg skal smile, hehe ;P Nr det er sagt, tilbake til ex kjresten til min mor. Han var ikke snill, ikke med min mor, ikke med del lille ste hunden vres p 4kg og generelt bare dum i hodet. Han var veldig voldelig med de begge to, bde fysisk og psykisk og det gjorde meg veldig sint. Han klarte aldri f overtak p meg, selv om mine kjrester gjorde det, og veldig mange andre i live mitt men aldri han. Min mor ble nrmest en slave for denne grusomme mannen, i tillegg til at han stjal henne fra oss. Hun var aldri tilgjengelig da hun mtte please han hele tiden, lage mat, vaske, handle, feste, osv. Han rykte ogs hasj hele dagen og drakk hele dagen, Jeg gikk jo p frisr skolen, s jeg jobbet litt i salongen hans. Idioten trodde det var greit gi meg 1 euro i timen, hehe lol det fant ikke jeg meg i, s jeg begynte stjele det han rykte p, og solgte det til vennene mine, jeg begynte ogs med tiden og ryke det selv. Han spurte meg om det, og jeg sa jeg hadde ikke peiling p hva han snakket om. Jeg stripet ogs opp bilen hans, tok meg et par runder rundt hele bilen med nkkelen mine. Hadde vel ikke noe forstelse for at det var dyrt, og det kunne ikke brydd meg mindre heller. Han kjpte seg ny bil med tiden, s da tok jeg meg et par nye runder med nkkelen min. Han viste det var meg selv om jeg nektet p det. Men han turte ikke gjre noe med det. En gang nr jeg mtte vre med de p camping alene p den forbaskede nudiststranden, var jeg veldig sint p han, og min mor. Husker ikke hvorfor jeg var det, men da vi satt spiste p restaurant husker jeg at jeg ba han om brenne i H..... Min mor ba meg om si unnskyld til han, noe jeg ikke hadde planer om gjre. Jeg satt gren for noe som jeg ikke husker, da sa vertfall han: Kan ikke du slutte med den jvla griningen din, ser ikke du at du delegger din mor. Da RABLET det for meg, jeg reiste meg opp sto skrek p de begge to s hele restauranten fikk det med seg. Alle s p oss, jeg gikk min vei..... Jeg sa heller aldri unnskyld til han, men jeg sa det til min mor.  

En annen gang sto jeg p jobb i salongen og vasket hret til en blond prippen bimbo kjerring. Hun begynte snakke stygt om min mor, og jeg skjnte fort at de hadde lugget sammen, HAN skjnte ogs fort hva som hadde godt opp for meg, jeg husker panikken i ynene hans, han viste jo at jeg ikke var s stabil nr det hjalt sinne mitt for han, s jeg s han dypt inn i ynene, jeg hadde n overtaket, og bimbo dama l men hode lent bakover i vasken, siden jeg holt p vaske hre hennes, hun viste IKKE at jeg var datteren til min mor, som hun snakket drit om. Jeg tok dusjhodet  spylte hele henne med vann mens jeg smilte til han. S sa jeg guuuuuuud beklager s mye det var ikke med vilje. Hun var helt forskrekket.  Det satt vel 5 stk i salongen og ventet som s p. Jeg tok tingene mine gikk,s p henne og sa: forsiktig med hvem du snakker om, hun er btw min mor. Han turte ikke si et ord. 

En annen gang skulle vi alle 4 p dagstur til Ibiza, det er jo ikke s langt fra Mallorca. Da ble min sster syk og mtte p sykehuset, min mor ble med henne og jeg fikk beskjed om ikke delegge turen s jeg mtte vre med han ALENE til IBIZAS. Kjempe ubehagelig tur.

Jeg har alltid ftt beskjed om at jeg var en umulig unge, og enda verre tenring. Det var jeg, men jeg ser jo n klart og tydelig hvorfor jeg var det. Jeg hadde jo gode grunner til vre det, jeg trengte hjelp, men det var det ingen som koblet.  S jeg fortsatte med min utagering og drlige pfunn, selv om de virket veldig gode der og da. Hehe  

Siste gang jeg snakket med han, da var det blitt slutt mellom de, og han var hentet seg en 20 ring i Cuba, de hadde giftet seg, etter at han hadde delagt min mor fullstendig. Hunden vr sto i hans navn p papiret, jeg hadde vrt  tatt hunden fra han, s var jeg hos veterinren og spurte hva jeg kunne gjre for f han i mamma sitt navn, de var skjele venner og mamma trengte virkelig den hunden, hun var vekk reist i 6 mnd et annet sted p yen, s jeg bodde alene. Dyrelegen sa at han mtte godkjenne og signere p et papir for f byttet navn, jeg forklarte at han bde slo og sparket hunden og at han ikke kunne ha den, da sa hun til meg at jeg mtte prve med papiret frst og vis ikke, kunne vi forfalske det. Jeg tok med meg hunden hjem, s trasket jeg fly forbanna inn i den forbaskede salongen hans, det var det fult med folk. Jeg gikk rett opp i tryne p han og sa: bare SIGNER HER. Han spurte hva det var og jeg sa: BARE SIGNER. Han s p meg sa: dette er jo hunden min. Da s jeg meg rundt i butikken og spurte om han ville at jeg skulle sette igang hiv de ut en etter en og srge for at de aldri kom tilbake, han ble veldig stille og gikk og hentet en pen signerte papiret. 

Jeg var egentlig pisse nervs for g inn der, s nr han signerte og jeg gikk ut av butikken begynte jeg lpe hjem, jeg gren av glede. Jeg var s glad at han offisielt var ute av live vrt, selv om han hadde salongen i nabolaget. Nr jeg kom hjem fortalte jeg alt til hunden VR som bare s dumt p meg. Det var bare meg og han p den tiden s jeg snakket mye til han. Han var den eneste som viste alle mine hemmeligheter og tragiske hendelser. Samme dag tok jeg bussen opp til der min mor var. Jeg fikk ikke komme inn der, men jeg ga henne en presang gjennom porten. Hun pnet den og knakk sammen i rer av glede. Det var passet til hunnen og papirene p at den var KUN HENNES. Hun ble veldig veldig glad. <3 <3 <3

Dette fr vre nok for i dag, <3 Ha en nydelig sndag alle sammen. 

P.S, nr jeg tenker tilbake p alt jeg gjorde mot denne mannen s m jeg le litt, jeg var en rakkerunge! Hehe Men han fortjente det!!!!!!!

 

 

 

TFFE TIDEN

I CAN DO IT!

Hei, jeg har vert helt nede fortelling i mange dager n, men n er jeg klar for face verden igjen. 

Jeg har hatt veldig mange flash backs, veldig mange overveldende flelser, som rett og slett blir for sterke. Noen ganger nr jeg tenker, eller disse traumene trenger seg p, s sitter jeg og kjenner p de samme flelsene jeg hadde, da jeg for eksempel utsatt for overgrep eller andre unskede hendelser. Det blir s reelt at jeg blir redd, sint, trist, forbanna eller angstpreget, s hele meg kobler ut. Nr jeg kobler ut, s hrer jeg ikke nr folk snakker, jeg kjenner ikke kroppen min og jeg fler ingenting. Det er som om du svever inni en sope boble. Jeg kobler heeeelt ut fra den virkelige verden.  Jeg kan ligge i alt i fra 10 minutter til 5 timer og stirre p samme flekken uten f med meg at tiden har gtt. Det er p en mte veldig deilig for meg, slippe alle pkjenningene, men det er ikke noe gy for de som er rundt meg, nr jeg ikke svarer p meldinger eller tar telefonen nr de ringer. For da blir de selvsagt red og bekymret.

I helgen var jeg i en bursdag og s var jeg en liten tur innom byen. Jeg s en del ting som minte meg veldig om fortiden min. Noe som hjalp p med flere reaktiveringer og flelser jeg ikke ville kjenne p. S p Sndag ettermiddag ble jeg liggende resten av dagen i sengen. Jeg var en svipp tur innom byen  tok en kaffe med noen gode venner av meg. P Mandagen var jeg hos den nye behandleren jeg har ftt. Det gjorde ting enda verre. Han stilte meg 1000 sprsml jeg ikke har svar p. Etter jeg begynte p traume kurset har ting blitt verre, men det var jeg jo klar over at det ville bli fr det blir bedre.Men mtte bytte behandle i den vanskeligste perioden, hadde jeg ikke regnet med. Jeg likte den behandleren jeg hadde veldig godt, og vi jobbet veldig bra sammen. Jeg savner den behandleren, og jeg ble vel egentlig drit sur nr den nye behandleren ikke hadde lest seg opp p alt som er blitt gjort til n. Jeg stoler ikke p folk og jeg bruker lang tid p bli trygg p nye mennesker, s da er det ekstra frustrerende mtte fortelle alt p nytt. Nr han spurte meg hvordan jeg hadde det sa jeg at jeg var veldig sint, (Jeg klarte ikke snakke s mye, og jeg pleier ikke det med fremmede, da sier jeg veldig lite) jeg satt der med tidenes stein ansikt og var sint, men hver gang han spurte om det, s trillet trene uten at jeg rykket p fjeset, de bare rant. Han spurte igjen noen minutter etter det, om hvorfor jeg var sint, og atter en gang begynte trene og trille... S sa han: Det jeg ser er ikke sinne, trer et et signal p at du er trist og ikke sint. Da ble jeg bare enda mer frustrert. Det var etter den timen flelsene ble for sterke, s da dro jeg hjem, og tok telefonen p lydls, la den fra meg og ga blaffen i hele verden. Jeg s en hel sesong den dagen av en serie, og jeg husker ingen av episodene, jeg bare l der..... Min sster ringte meg p ettermiddagen, da skulle jeg vel sagt at jeg ikke hadde det bra og at jeg trengte henne, men i stede sa jeg at jeg ikke ville snakke om det og at det var ingenting hun kunne gjre likevel. DER TAR VI ALLE FEIL. Hun kunne gjort noe, det hadde vert nok om hun bare var her selv om jeg ikke ville snakke om det. Men jeg valgte isolere meg helt. Fikk masse meldinger og telefoner den dagen, men jeg ignorerte alle.

Nr jeg vknet p tirsdag begynte alt tankekjre og alle flelsene igjen, jeg hadde sagt jeg skulle ringe min sster, men jeg gjorde det ikke, jeg hoppet rett inn igjen i sope boblen min og ignorerte alle. S fikk jeg en melding fra min sster p formiddagen at vis ikke jeg svarte s kom hun p dren. Jeg hadde ignorert alle i 3 dager og jeg forstr at de blir redd, jeg og blir det. Det ente med at hun kom p dren sammen med beste venninnen vres. Jeg er evig glad i de og de er den strste og beste sttten jeg har fortiden.

Nr de kom p dren her ble jeg kjempe sint, jeg ville ikke ha de her. Jeg ville ikke ut av den sope boblen, jeg var redd jeg skulle klikke p de, eller si dumme ting til de, ikke fordi at de er et problem, men det er det dessverre de som str oss nrmest som for all driten i vanskelige situasjoner. Jeg flte meg presset opp i et hjrne, for de sto der klar til og hjelpe meg, men jeg ville ikke ha noe hjelp. Ikke klarte jeg og snakke, det kom ikke et ord til og begynne med. Hele meg ristet av sine. Jeg hadde s lyst si at jeg hadde det bra, men jeg klarte det ikke, de var redd jeg skule gjre noe dumt, men den eneste grunnen til at jeg var snn og hadde koblet helt ut, er for at jeg skal klare og "overleve" de sterke flelsene, og prve og finne en mte jeg kan f flelsene ut p litt og litt, for jeg vill ikke finne ut hvilken reaksjon jeg fr hvis alt kommer p en gang. Vet ikke hvor lenge de var her men de gikk tilslutt, og jeg klarte sende de en lang melding forklare de at jeg ikke skulle gjre noe dumt, og jeg forklarte de hva de gikk i. P ettermiddagen kom min sster og hentet meg s ble jeg med henne hjem, p vei hjem til henne begynte jeg grine i bilen. Vi sa ikke et ord til hverandre p hele bilturen. Nr vi var kommet hjem til henne knakk jeg helt sammen. Jeg kan ikke huske sist jeg gren s mye. Jeg var helt snderknust, og det eneste jeg klarte og si var: hvorfor har de vrt s stygge med meg? Min sster gren hun og, som jeg har nevnt tidligere kan hun kjenne p mine flelser, noe som her kjempe urettferdig i disse tilfellene. Men det lettet p trykke nr jeg klarte f det ut, og n fler jeg meg mye bedre.

Hvorfor de har vrt s stygg med meg det vet jeg ikke, jeg kan virkelig ikke forst det, men jeg nekter tro at folk gjr det bevist for skade andre, mennesker tenker gjerne ikke over at noe de gjr med noen her og n, kan delegge for andre resten av livet. Det er derfor jeg alltid sier, vr mot andre som du vil at andre skal vre mot deg. Tenk over hva du sier og gjr til andre. 

Jeg fler jeg er i en slags form for sorg, nr jeg tenker p hva de har gjort med meg, og nr det har gtt opp for meg at det ikke var min feil. Jeg kunne ikke gjort noe annerledes. Jeg sliter med og akseptere det. Men jeg jobber med det. Det er en god grunn for at jeg strever som jeg gjr.

 

Til alle dere der ute som har opplevd unormale og unskede hendelser, det var ikke deres feil, dere er normal. Det er gode grunner for at dere strever som son dere gjr, men hvis ikke du fr hjelp s er det veldig viktig for din fremtid og ditt velvre at du fr det. Du kan holde det i sjakk i mange r og tro at du har lagt det bak deg, og kanskje du har det ogs. Jeg trodde jeg hadde det, men det kan og vre at det plutselig kommer tilbake, snn som det har gjort hos meg. Husk at du er ikke alene. Det er mange der ute som har det likt, mindre eller verre. Det er ogs MANGE der ute som kan hjelpe. Alt du gr igjennom har en logisk forklaring. En forklaring p hvordan kroppen reagerer i ulike situasjoner, hva signaler hjerne gir deg, hva den er trent til, hvile symptomer det gir kroppen. Hjernen min er vandt til at alt er farlig, s jeg har panikkanfall flere ganger for dagen. Noen dager har jeg bare angst, og veldig f dager har jeg det helt fint.  Jeg skal legge ved en video fra youtube som forklarer hva et panikkanfall er og hva det gjr med kroppen. 

 

https://www.youtube.com/watch?v=SXsuV9u8Rk0

 

Dette er alt jeg orker skrive for idag. Jeg skal fortsette p historien min neste gang jeg skriver. M bare komme meg litt frst.Historien min blir bare verre og det er vanskelig skrive om det Men jeg er p bedringens vei. Ha en fin dag alle sammen. Klem fra meg. <3 <3 <3

 

 

 

HISTORIEN MIN DEL 8

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 8

Jeg hadde egentlig planer om drite i skrive i dag, for jeg har et forferdelig drlig humr. Men jeg har jo skrevet at dere skal f et innblikk i hvordan hverdagen min er, og i dag er den rv.

Beklager sprket mitt, men i dag er jeg s sint at jeg har vondt i magen, jeg er kvalm og alt og alle er irriterende. Det var veldig vanskelig p kurset i dag. Vi snakket om traumereaksjoner, hvor de brukte barn som eksempel. Barn som har opplevd traumer, vi gikk ikke inn i noe som helst detaljer men bare at barn er avhengige av de voksne, s de sm uskyldige barna skylder p seg selv i traumatiske situasjoner og hendelser, for unnskylde de voksne for de er jo avhengig av de, og trenger de hele tiden.. S er det lett for at dette blir en vane for resten av live. Dette traff meg mitt i hjerte roten, s bde trer snrr rant, dette gjorde meg sint, fordi det er det jeg har gjort i alle r, jeg hater grine og jeg skammer meg over det vr gang. Det er vise svakhet og jeg skal liksom vre s forbanna sterk hele tiden fordi jeg er s streng med meg selv, og jeg har blitt s mobbet for grine av han exen min jeg snart skal begynne skrive om. Jeg vet at jeg har lov vise svakhet og at det er styrke i seg selv, men det er bare enda mer frustrerende vre s bevist p alt, for jeg fler meg s dum nr jeg griner, men jeg veeeet at det er en normal og lovlig reaksjon.

P disse kursene og i boken vi gr igjennom s snakker vi ikke om hendelsene vres, og det er for at vi skal fokusere p N TID, s alt vi fler p underveis, eller alle reaksjonen vi fr, skal vi ta med individuell behandler. Jeg har ingen for yeblikket, den jeg hadde mtte slutte snn plutselig, s n venter jeg p at jeg skal f en ny. Men vr gang de sier at vi m snakke med individuell behandler s blir jeg sint. Nr jeg lese i boken og det str der og s blir jeg enda mer sint. Jeg har bare gtt 1 uke uten, men 1 uke i min tilstand er en heeeel evighet. Bare tanken p at jeg m bli kjent med en ny behandler, stole p en ny person, fortelle samme tingene om igjen gjr meg ogs sint. S n sitter jeg her, kjempe sint p alt og alle. Egentlig s er jeg lei meg, snderknust av alt, og jeg kjenner at hele kroppen stritter imot alle flelsene mine. Jeg er lei av og vre lei meg, lei av og ha 1000 flelser i kroppen hver dag. Klarer ikke prestere eller gjre alt som skal gjres. Har ikke gjort noe husarbeid p 4 dager, og det stresser meg, har vasket samme maskin med klr 2 ganger, men har fremdeles ikke klart henge det opp, s det ender vel med at jeg m vaske det en 3. gang.  Og atter en gang frer dette til at jeg blir mer sint p meg selv, for at jeg ikke bare kan legge meg ned, og gi meg selv en pause, et pust i bakken.... Jeg vet at jeg kjrer meg selv p rv, fordi jeg er s streng med meg selv. Jeg er min verste fiende, og jeg jobber med bli min egen beste venn. I dag virker det hplst. Jeg vil egentlig bare sove vekk hele dagen og vkne i morgen smile si god helg til alle sammen. Helg er noe som fr de fleste til smile, s nr alle gr rundt smiler og er i godt humr s smitter det heldigvis p mange andre.

Jeg har enda ikke spist i dag, er egentlig veldig sulten, jeg prver spise 4 ganger for dagen.Det skal liksom hjelpe p humrsvingninger. Men hvem F sitter seg ned spiser nr de er fly forbanna da? Jeg har prvd det fr..... Det kom bare rett i retur. Jeg vet og at jo lengre jeg gr uten mat jo verre blir humret.  Som dere ser s er dette en evig runddans eller spiral som fr meg til g rundt meg selv. Det er veldig frustrerende og irriterende. Jeg skulle nske jeg kunne fikse alt p en dag. Det face demonene sine er hardt, brutalt og vondt, men nr jeg er ferdig med den prosessen s vil jeg f et nytt bedre liv, s gulroten er jo der. 

I dag skulle jeg nske jeg kunne sette meg p et fly til Mallorca  finne de exene mine, s jeg kunne ftt ut alt sinne mitt p de. Men jeg kan ikke drive ta fly vr gang jeg blir sint. hehe. Kjenner at jeg ikke har lyst til skrive mer i dag... har bare lyst slenge hele pc i veggen...... Men det hjelper ikke, det prvde jeg men den forrige pcen jeg hadde.... den lever btw enda. Men den er delt i 2 deler full i duct tape m st helt i ro. Hehe. 

N har jeg pustet litt og telt til 10 veldig mange ganger, s jeg skal prve begynne skrive. Jeg m bare si at fordelen med vre alene n, er at jeg ikke har en optimistisk positiv person her, som sier at alt ordner seg til slutt, dette gr bra, det gr over, jeg vet hvordan du har det osv. For det er bare max irriterende til tider. Til tider er det ogs jeg som sitter sier det til andre, og sikkert er like max irriterende hehe

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 8

Etter det ble slutt mellom Miguel og meg, var jeg veldig opptatt p sykehuse hele dagen. Jeg husker lite fra den tiden, jeg tror ogs vi dro p ferie til Norge like etter ulykken, jeg husker vertfall at vi kjrte bil med en i familien og at vi mtte br bremse. Da fikk jeg tidenes flashback. Det var en periode jeg ikke turte ta bus, kjre bil, eller g langs veien. Jeg s for meg mulige ulykker hele tiden. 

Neste kjresten min som jeg fikk ilpet av den sommeren kan vi kalle for Antonio. Han mtte jeg p stranden, en kveld jeg satt drakk med 2 venninner. De var en guttegjeng p 5 stykker som jeg gikk rett bort til og sa hei. De ble alle veldig overasket, men vi ble sittende med de tyte. Antonio spurte meg om lighter, og eg husker de var s fascinert av vesken min. De kalte meg for Marry Popins, jeg hadde s sykt mye greier oppi vesken, blant annet lighter selv om jeg ikke rykte da. Han fikk lighteren, men jeg glemte helt og si at jeg hadde fiklet med den og at flammen var unormalt stor!!!!!!! Han svidde av seg litt av yebrynene, og jeg datt av solstolen fordi jeg lo s jeg grein. Han syntes ikke det var s gy, men det gjorde vi andre. Dette var da det frste intrykke jeg ga han. Ikke s veldig hyggelig. Vi ble gode venner med de alle sammen og vr med de hele sommeren. En av disse to venninnene jeg var med den dagen , var hun beste venninnen min som jeg skrev om tidlige. Hun begynte rote litt med Antonio og fikk flelser for han, en dag kom hun var veldig lei seg. Vi var hele gjengen p et industri omrdet og drakk. Hun var s lei seg fordi Antonio hadde kommet sagt at de ikke kunne holde p mer, han hadde nemlig flelser for en annen jente. Jeg gikk rett bort til han spurte hva som feilet han og hvorfor han hadde sret henne snn. Da svarte han s fint: Katia det er deg jeg er forelsket i...... Uuuuuuups, tenkte jeg! Uten ville det, eller tenke over det hadde meg hun bestevenninnen min havnet i samme situasjon som vi hadde vert i 4 r tidligere, nr han andre og hadde valgt meg. Jeg likte ikke Antonio eller hadde tenkt over det p noe som helst mte, jeg hadde nettopp vrt igjennom s mye at jeg tenkte ikke p noe kjreste i det hele tatt. 

Like etter alle kortene l p bordet, kom det enda et kort, fra en av de andre guttene i gjengen. Han var ogs forelsket i meg. Plutselig hadde jeg et luksus problem. 2 gutter/kamerater som var forelsket i meg, og en bestevenninne som var forelsket i en av de, og jeg som ikke viste hva jeg skulle tenke eller fle. Jeg var vare veldig forvirret. Jeg husker at de begynte konkurrere om meg. Det verset var at de sto ved siden av meg begge to nr de gjorde det. Han ene sa han kunne tilby ditt og datt, og han andre prvde overg det og tilby enda mer. Jeg bare satt der sa ingenting. Noen uker etterp sa de begge til meg at n mtte jeg ta et valg. Jeg hadde ikke lyst velge noen av de. Men jeg valgte jo tilslutt Antonio.  

Til begynne med var det veldig gy, og vi var kjempe forelsket, super sosial. Var p fester her og der. Antonio rykte ogs mye hasj, S jeg ente opp med gjre det jeg ogs av og til. Frst var det fr slippe alle smertene etter ulykken, jeg tenkte at jeg tok jo 14 tabb. daglig s det mtte lo vre vell s skadelig eller mer, enn bare 3 trekk av en ryk. Vi var p gaten hele dagen de frste mnd, jeg ville ikke ta han med hjem, og det ville ikke han heller. Dette ble jo litt utfordrende tilslutt, vi gikk tom for gjemme steder, da vi alltid ble jaget vekk for "ha det gy" sammen eller fordi vi/han satt rykte. Vi hadde det "gy sammen" p veldig mange rare og offentlige steder, uten at noen s oss, trodde vi vertfall......... 

Nr skolen begynte igjen, mtte jeg g p kvelden, siden jeg var p sykehuset hele dagen. Jeg mtte jo g frste ret p frisrlinjen en gang til, s jeg viste jo hva jeg gikk til. I klassen var det en sigyner jente som oste BRK. Viste litt hvem hun var, s jeg tenkte med meg selv at jeg mtte holde meg unna henne. 3. dagen p skolen kom hun bort til meg, fortsatte med det vr dag. Tilslutt var vi blitt venner. Det re kom spiseforstyrrelsene mine igjen, jeg var n blitt 17 r. Jeg satt veldig mye hjemme gjorde lekser fr slippe spise, s jeg ble den beste i klassen fikk de beste karakterene. For mange i klassen var dette irriterende Men jeg kunne sitte hele natten gjre lekser, for ikke tenke eller spise, om jeg var best eller ikke brydde jeg meg ikke om. Denne sigyner jenten kan vi kalle for dustine. Hehe Dustine hev seg p blgen min med vre skole flink, det ble hun ogs. Hun hadde aldri vrt det fr. Hun rykte hasj i friminuttene sloss hele tiden, fr hun ble venner med meg. Jeg kunne ryke av og til men jeg gjorde det aldri p skolen.  Tiden gikk fr jeg viste ord av det, satt jeg og rykte i friminuttet. En dag s begynte vi krangle om hvem som skulle rydde salongen etter klassen var ferdig. Husker ikke hvem sin tur det egentlig var, eller hvem av oss som gjorde det, men vi hadde en heftig diskusjon. Dette fortsatte p msn nr vi kom hjem, vi satt i 2 timer den natten og kranglet p msn. Frk Dustine ente opp med true min sster og mor. Da gikk rullegardinen min ned. Du kan vre stygg med meg, men ikke med de jeg er glad i, da blir jeg farlig sint! Hun sa hun skulle banke meg p skolen og det var ikke mte p alt hun skulle gjre med meg. Jeg lo og sa det var helt oki. 

Dagen etter nr jeg kom p skolen, gikk jeg rett opp til rektor leverte fra meg hele samtalen vi hadde hatt natten fr, alt jeg hadde sagt og alt hun hadde sagt, jeg hadde printet ut alt.  Jeg sa ogs til rektor, at kommer hun mot meg skal ta meg, str jeg ikke i ro. Da slr jeg ogs. Men hun kom aldri p skolen.... Hun var blitt utvist :/ Til min fordel klarte jeg hente meg inn igjen, fokuserte kun p gjre lekser og ikke tenke. Etter noen uker kom hun tilbake, men vi snakket ikke til hverandre, hun sluttet f gode karakterer og ble den samme gamle brkmakeren hun alltid hadde vrt. Dette ret ble tynnere og tynnere, denne gangen hadde jeg ftt anoreksia, men det kommer jeg tilbake til.  

Det skjedde mye p denne tiden. Antonio ble mer og mer eie syk, jeg kriget med kjresten til mamma, spiseforstyrrelsene ble veldig alvorlig, smertene ble strre, min sster og meg sklei fra hverandre. Atter en gang var jeg ensom i mitt eget kaos. 

Orker ikke mer elendighet i dag s skriver mer imorgen, men det hjelper skrive, jeg er ikke sint lenger og jeg har ikke vondt i magen, s n skal jeg g spise frokost/lunsj/middag s kanskje jeg blir glad igjen. hehe ha en fin dag alle flotte mennesker der ute <3 <3 <3

 

HISTORIEN MIN DEL 7

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 7

Jeg m bare si at skrive innlegget i gr gjorde vondt. Det er mange minner jeg hadde glemt som kommer tilbake. Det positive med det er at jeg ser klart tydelig at det var ikke min feil, noe jeg har trodd hele live og fremdeles tror p. Men jeg blir ogs lei meg for at jeg mtte g igjennom det alene. Og det var kanskje min feil siden jeg ikke da det til noen. Det var veldig mange flelser i kroppen min nr jeg var ferdig skrive i gr.  En flelse av ensomhet kom sakte men sikkert, kom sigende inn p meg ilpet av kvelden. Jeg skulle virkelig nske at jeg fant en fyr som hadde tlmodighet til gi meg litt ekstra tid til bli trygg p han og stole p han. Jeg har s lyst p en kjreste/ bestevenn, men jeg trr ikke stole p noen, jeg vil ikke slippe noen inn, frem til n s har alle sviktet meg. For vr gang hjerte knuser blir det vanskeligere prve p nytt. Men p disse dagene hvor jeg har det helt forferdelig ensomt, trist og leit, s skulle jeg nske jeg hadde noen vre med, noen ligge i armkroken til, eller bare en som fikk meg til le. P de gode dagene skulle jeg nske jeg kunne nyte de med noen. Men det er ikke lett nr jeg har det snn som jeg har det for tiden. Jeg er ogs redd for at jeg ikke skal trre gi beskjed, eller si hva jeg mener, siden detter ikke har gtt s bra tidligere. Og istedet for hjelpe meg, har de benyttet seg av det. Men jeg skal ikke miste hpe eller troen p at jeg en dag vil finne en som er vrt det. En som ikke bare er ute etter f seg et ligg, eller noen leke med, men en som kan bli min aller beste venn, hvor tillit og respekt gr begge veier. Men nok om det.... :/

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 7

Hver gang jeg skriver ett innlegg s m jeg lese det jeg skrev dagen fr, og nr jeg leser det jeg skrev i gr, s begynner jeg og grte. Jeg skulle s gjerne nske at jeg kunne gtt tilbake i tid, for gi meg selv som barn en klem, en evig lang klem der jeg kunne, der jeg kunne stryke lille Katia p skinnet  si til meg selv som liten: Det kommer til g bra, du kommet til overleve alt, det er lys i tunnelen og du kommer ut p andre siden selv om det ikke virker snn. Du er heller ikke alene, det finnes mange der ute som bryr seg om deg. Jeg fr s vondt av tenke p alt jeg mtte st i, jeg skulle nske noen hadde fortalt meg at det hjelper og snakke om det, eller be om hjelp, s hadde jeg kanskje unngtt alle de neste rene med drit. N skriver jeg som sagt min historie og jeg skal ikke g inn p mamma sin historie eller min sster sin for det er ikke mine historier fortelle. Men fra vi var liten kalte vi oss for de 3 musketerer, og plutselig var alle 3 s slukt i sin egen elendige situasjon at vi sklei fra hverandre. Ikke ville vi si hvordan vi hadde det, for ikke belaste den andre mer. For vi hadde alle 3 alt for mye p oss. Men oppi det hele s trengte vi noen som kunne holde oss p rett kjr. Men hun hadde en som sendte hun rett p galt kjr. Hele opplegget ble bare feil. Vi trengte hjel alle 3, men ingen fikk det. Og jeg sitter her i dag men 1000 sprsml som jeg aldri vil f svar p, men som jeg m klare leve med p et vis, og det er jo derfor jeg blant annet gr p det traume kurset, s jeg kan forst hvorfor jeg er som jeg er, lre teknikker p hvordan jeg kan f det bedre i fremtiden og kanskje leve et symptomfritt liv. (symptomer p PTSD)

Miguel og meg kranglet hele tiden, s han tok meg med en dag p travbanen i Palma hvor jeg skulle lre meg kjre sykkel, jeg hadde i 2 r nsket meg motorsykkel lappen som man kan ta nr man er 16 r, moped nr man er 14 r. Jeg fikk det til og det var kjempe gy. Vi koste oss den dagen. Dagen etter var vi p vei til travbanen igjen, for ve kjre mer. Jeg satt bak p sykkelen, han kjrte. Vi l vel i 60 km i timen da vi krasjet med en bil i et kryss......... PANG sa det.

Jeg s bilen fr det smalt, s jeg viste at vi ville krasje og jeg husker jeg tenkte: N dr jeg.... Jeg var 100 % sikker p at jeg ville d. Den rettselen som gikk igjennom kroppen min kommer jeg aldri til glemme. Jeg smalt holde i frontruten p bilen, det knuste i 1000 biter, s ble jeg slengt videre over taket p 3 biler som sto parkert, og s fk jeg rett inn i en murvegg fr jeg traff baken. Hele veien med hodet frst. Om jeg besvimte eller var bevisstls det vet jeg ikke. Da jeg reiste meg sto det mange p terrassene rundt krysse, noen grt, andre skrek, noen spurte hvordan i helvete jeg var i live, andre sa jeg hadde englevakt. Jeg reiste meg hvertfall opp prvde finne sykkelen, bilen, og Muigel men alt var sprett utover. Jeg fant Miguel halvveis under bilen vi hadde krasjet med. Kroppen var under bilen og hode noen cm fra fram dekket. Han hadde ftt et kutt over yebrynet s han hadde blod i hele ansiktet, ynene var pen og ikke rrte han seg eller sa noe. Jeg skrek og hylt han er d!!!! Han som kjrte bilen grt og grt, jeg spurte aldri hvordan det gikk med han, istedet s skjelte jeg han ut, og sa s mye stygge ting som overhode mulig p 1 minutt. Jeg skulle til sl han men plutselig sa Miguel: Katia det gr bra. Da reiste jeg meg og gikk vekk fr jeg omsider gikk rett ned for telling selv.

Ambulansen og politiet kom etter en stund, (jeg har ingen tidsbegrep fra den dagen.) De spurte om jeg hadde vondt noe sted, jeg var s full i adrenalin at p det tidspunktet s hadde jeg bare vondt i storten, kneet og mellom beina, for der hadde styre p sykkelen vrt. Ambulansen vurderte og ikke ta meg med p sykehuset en gang. Den syke moren til Miguel var kommet der ogs, det eneste hun ba meg om var ID kortet mitt. Ante ikke hvorfor hun skulle ha det, men det kommer jeg tilbake til. Oppi alt dette satt jeg kun tenkte p mammaen min. Hun som hadde sagt at jeg ikke fikk sitte p sykkelen. Jeg sa til politiet at de ikke mtte ringe henne selv om jeg bare var 16 r. Jeg tryglet ba, og merkelig nok fikk jeg viljen min, ingen ringte til mamma. P sykehuset mtte vi igjennom all slags maskiner og underskelser. Sykehuset het PALMA PLANAS. Nr alle underskelser var gjort, skrev moren til Miguel meg ut som sin datter.... P vei hjem til de, sa jeg at jeg mtte ringe min mor. Jeg var kjempe nervs. Jeg ringte sa: Hei mamma, jeg m fortelle deg noe, men frst m jeg si at alt gr bra, jeg har det helt fint, men jeg har vrt i en motorsykkel ulykke og er nettopp kommet ut av sykehuset og er p vei hjem til Miguel. Hun ble steik forbanna, ikke p meg, men p moren til Miguel som ikke hadde ringt henne, og som hadde skrevet meg ut av sykehuset. Hun fikk adressen til Miguel og sa de kom med en gang og hentet meg. Da vi kom hjem til Miguel husker jeg moren hans sa: Hvis din mor tror hun kan komme hjem til meg vre sint p meg, s tar hun fullstendig feil, da tar jeg henne etter hre og hiver henne ned p togskinnene og hper p at toge treffer henne.  (Du kunne se ned p togskinnene fra huse dies) Jeg s dumt p henne og sa: unnskyld meg men det er min mor du snakker om her.... 

Min sster hadde mtt p noen venner som hadde fortalt henne om ulykken og hvor stor den var osv... Hun ringte helt hysterisk og livredd. Men jeg fikk roet henne ned. Husker ikke om jeg mtte henne eller ikke. Jeg ble vrende hos Miguel resten av dagen, for jeg ville ikke bli med mamma hjem,vog moren kjrte meg hjem p kvelden. Jeg husker at jeg mtte sove med mamma den natten, hun ville passe p meg. Nr jeg vknet dagen etterp klarte jeg ikke rre meg, ikke det ytterste leddet p fingrene engang. Hele kroppen min var bl/svart. Jeg var s kraftig forsltt at jeg hadde ikke sjans til   bevege meg og jeg hadde sinnsyke smerter i hele kroppen. Jeg glemte ogs skrive at hjelmen min var det aldri noen som fant igjen, s den hadde nok knust i mange sm biter. Den satt vertfall ikke p mitt hode etter smelle. 

Dagen etter ble jeg kjrt opp igjen p Palma Planas hvor jeg ble innlagt i noen uker, de fant noe vann eller noe i hode som ikke skulle vre der og whiplash, dette gjorde at jeg besvimte hele tiden.Jeg mtte g med nakkesttte i 2 mnd. Med tiden fant de ut at jeg hadde prolaps i ryggen, ned satt hrsel og syn, korttids hukommelsen min  fungerte ikke, og de dro ut tidenes ekleste store blod klumper fra rene mine.  Jeg gikk hver dag i over et r p sykehuset og tok alt mulige prver. Jeg fikk ogs p rehabilitasjon fra Mandag til Fredag  for nakken og ryggen. Jeg husker jeg ringte mamma fra butikken en gang og spurte henne hva jeg gjorde der. Da hadde jeg glemt at jeg hadde gtt p butikken og at jeg skulle handle, andre ganger s sovnet jeg med maten i munnen, fordi jeg tok 14 tabletter for dagen, eller mer. Noen dager etter ulykken tok Miguel ett trekk av hasj ryken sinn og blste alt inn i min munn, etterp sa han: ser du det er ikke farlig, og det tar vekk alle smertene dine, ta deg et trekk det gr helt fint. Jeg hadde aldri rykt noe som helst fr, men etter mye nei, s sa jeg ja.... Jeg husker jeg fikk en kjempe kraftig reaksjon. Jeg l p sengen hans klarte ikke rre meg, jeg fikk med meg alt rundt meg men jeg klarte ikke snakke, eller gjre noe. Moren kom inn spurte om det gikk bra, da sa han bare at jeg var drlig etter ulykken trengte sove litt. Jeg var livredd. Det gikk i ikke mange ukene etter ulykken at jeg klarte gjre det slutt. Vi var bare sammen i litt over 6 eller 7 mnd, men det fles ut som mange r. 

S det positive med denne ulykken var at jeg kom meg vekk ifra Muigel, etter at min mor anmeldte han. Jeg ble frst hysterisk p henne fr ha gjort det, men s viste hun meg papirene fra anmeldelsen. Muigel hadde lye til meg fra starten av. Han var eldre enn han sa. Og masse andre sm lgner. Motorsykkel ulykken var ogs hans feil. Og her kommer ID korte inn i bilde... Det hadde jo moren tatt fra meg og jeg fikk det igjen 1 r etterp. 1 uke etter vi fikk vite at det ikke ble noe rettssak. Jeg hadde i mellomtiden bestilt nytt ID kort men jeg hadde ikke kunne gtt i retten uten det kortet. S hele familien der var rtten og dette var mitt frste "voksne" forhold. Jeg fant ogs ut hvor han bilisten jobbet, og dro opp til han og sa unnskyld for at jeg hadde skreket p han, jeg forklarte hele situasjonen. Han fortalte at han hadde mistet broren sin for noen r siden i en motorsykkel ulykke og hadde tenkt snn p oss, s jeg fikk hvertfall sagt unnskyld og at vi hadde det fint.

Ulykken skjedde i Mars, jeg hadde 3 mnd igjen p frisrlinjen, men mtte ta hele skole ret om igjen..... 

1 r etter det ble slutt mellom Muigel og meg, fikk han seg vpen lisens. Jeg er s glad jeg kom meg vekk fra det mennesket. Han fikk ogs en snn ret etter der igjen, og igjen er jeg evig glad for at det ikke var med meg.  Moren dde her for 2 r siden av kreft. Jeg fikk en melding av han p facebook for snart 1 r siden. Jeg trodde jeg skulle dette av stolen nr jeg s det. Hele meg ristet. Jeg ble s redd, nervs og satt ut, at jeg mtte f en venninne til lese den, det var veldig morsomt egentlig. Meldingen var jo p spansk hehe. Det sto faktisk at han beklagde seg for hvordan han hadde vrt med meg, hvor fin jeg var, at han hadde lettet etter meg i mange r, bla bla bla... Han fortalte om moren sin. Jeg svarte og skrev takk for at han sa unnskyld, og at jeg hadde aldri trodd jeg skulle f noe melding av han, men at han mtte bli i fortiden min og at jeg ikke ville ha noe med han og gjre, s blokkerte jeg han.

Jeg fikk en ny kjreste like etter men han var enda verre en Miguel.

Og det var alt for i dag.

HISTORIEN MIN DEL 6

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 6

Da var jeg her igjen.

Jeg m bare si at etter jeg skriver alle disse innleggene, sitter jeg igjen resten av dagen og mimrer p det jeg har skrever og det er jo bde gode og vonde minner. Meg jeg klarer ogs reflektere over det og forst alt p en annerledes mte en jeg gjorde den gang, det og er p godt og vondt. Jeg fr egentlig veldig vondt av det barne som jeg var og alt jeg mtte igjennom, men jeg blir ogs veldig stolt over den jeg er blitt i dag til tross for alt sammen. Den ene gode egenskapen jeg har ftt ut av det, er at jeg setter uendelig stor pris p de sm tingene i hverdagen. Det skal ikke s mye til for glede meg. Vi har det uttrykke som sier at gir du de fingeren tar de hele armen, eller noe snt. Jeg er motsatt. Gir du meg en finger fr du hele armen min igjen. Men det skal ogs lite til for sre meg, s som oftest s stenger jeg helt av, og det tar litt tid fr jeg klarer stole p nye folk. Har du frst trosset tilliten min skal det mye til fr jeg klarer gi den tilbake. 

Jeg m ogs si at alt jeg skriver her en min side av saken, det er min historie, min sannhet, mine flelser og min opplevelse av det. Jeg er ikke ute etter sre noen, p noe som helst mte. Jeg bare skriver historien om live MITT, fra mine yne og hjerte....  det er som sagt masse svarte hull, mye som er fortrengt og mye som skylles motorsykkel ulykken min, men etter vrt som jeg skriver s husker jeg mer og mer for vr dag. 

Nr det er sagt s skal jeg fortsette p historien min!

 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 6

Det ret vi bodde p Gol, da vi var 11 r mistet vi mormoren vr, alts mamma sin mor. Hun dde p julaften, s julen ble aldri det samme etter det, det ble mer som en minne stund og en sorgfull tid. Jeg fler at min mor aldri ble den samme etter det, det fltes ut som om noe av henne ogs dde den dagen. Jeg vet at hun prvde s godt hun kunne for skjule dette, og hun prvde gjre s godt hun kunne for at vi skulle ha det bra. Det var jo ikke lett i utgangspunktet  vre alene mor for to krevende tvillingjenter med ADHD, og det gjorde det sikkert ikke lettere nr hun mistet moren sin. 

Tilbake til det jeg avsluttet med i gr s var det en periode vi hadde det veldig bra alle sammen, hun hadde ftt seg kjreste, og p et tidspunkt hadde vi det alle 3. Jeg ble sammen med han jeg chattet med hele tiden i Oslo, Frst ble jeg kjent med noen som viste hvem han var, de sa i utgangspunktet at han ikke var s grei og at han alltid ble mobbet p skolen. Men siden de viste hvem han var s turte jeg og treffe han. Jeg var blitt 16 r. P samme tiden jeg ble kjent med han, s dde ogs ste broren min p 24 r , fra min far sin side.  Jeg husker ikke s mye av min bror, vi hadde ikke s mye kontakt med han. Han var rusmisbruker og dde ogs av dette, leveren sluttet virke. Nr dette skjedde s ble denne karen og meg mer knyttet for han ble et sttte apparat for meg. Jeg vil ikke bruke de ekte navnene nr jeg skriver offentlig, har ikke lov heller, s la oss si at han het Miguel. Han var eldre en meg, han hadde motorsykkel og var kjempe snill og omsorgsfull. Jeg fikk IKKE lov av mamma  sitte p sykkelen. Men det gjorde jeg hver dag. uten at hun fikk det med seg. Vi hadde det kjempe gy den frste mnd. Jeg husker frste gangen jeg ble med han hjem og fikk hilse p familien hans, de virket veldig grei, men jeg reagerte p at det var Miguel som styrte alt det, alle gjorde som han ba de om. Det var veldig rart, og jeg fikk litt drlige vibber, men jeg tenkte med en gang at jeg var paranoid. Miguel var min frste ordentlige kjreste. Jeg viste ikke helt hva som var normalt, hvordan det skulle vre og hvordan det ikke skulle vre. Den ene dagen kom den ste lillessteren hans, som forgudet han, inn p rommet ville vre med oss. Jeg syntes det var koselig og jeg hadde jo selv en sster jeg var ekstremt knyttet til. Jeg fikk egentlig sjokk av hva han gjorde nr hun kom inn. Hun var vel ikke s mye mer en 10 r eller noe og han skjelte henne ut, mens han dyttet hun ut av rommet og slang dren i tryne hennes. Bokstavelig talt. Hrte hun grt masse p andre siden av dren og det var vel frste gangen jeg ble redd han. Til meg prvde han og unnskylde seg og le det vekk. Det var jo bare sskenkjrlighet.

Nr jeg begynte p 1. videregende, gikk jeg frst p business linjen, selv om jeg egentlig hadde skt p noe helt annet. Jeg ville g p platearbeider linjen fr bli karosserimaker. Jeg synes det virket s spennende, etter jeg hadde sett 8 Mile som var filmen til Eminem. Men den fortreffelige hyggelige kjresten til min mor som var frisr, begynte sprre meg om jeg var lespe, han sa ogs at jeg ville vre den eneste jenten i klassen. Dette btydde jeg meg ikke s mye om , for jeg hadde i jo nesten bare kamerater og var vant til vre den eneste jenten. Men min sster skulle g p en annen skole og vi hadde aldri gtt p forskjellige skoler eller klasser fr. S det ble business. Jeg begynte skulke skolen og gjorde ikke lekser s etter noen uker begynte jeg p frisr linjen istedet. Der var det nesten ingen teori og masse praksis. Jeg syntes det var veldig gy, bortsett fra at vi bare var jenter i klassen og det var som g hele dagen i et hnsehus. Hehe Jeg jobbet litt med kjresten til min mor da han hadde ftt sin egen frisrsalong. Men det kommer jeg tilbake til. 

Jeg kunne virkelig ikke fordra dette menneske, han tok jo tross alt mamma fra meg. Jeg husker jeg var veldig glad p mamma sine vegne til begynne med. En helg tok de oss med p camping, eller telt tur p en strand som var evig lang. Vi kom opp p kvelden og det var tidenes stjerne himmel, jeg husker stjernene var s nrme at det nesten var skummelt. Det var stjerne skudd i alle retninger. Et magisk syn. Jeg husker ogs at de leke sloss p stranden og lp etter hverandre som noen tenringer, min sster og meg lo, vi syntes det var veldig koselig. Ikke s veldig koselig nr vi vknet s at vi var p en nudist strand. Vi ble vel litt sur og grinete men det gikk over. Vi fant p mye ting og var p mange turer. Jeg husket at han drakk veldig mye og han rykte mye hasj. Det var ikke s gy sitte p med den vinglete bilen hans heller, det var ikke bare fordi han var full, men det var ogs mye gale med bilen. Det ente opp med at de begge drakk veldig mye til tider. Han ble mer og mer kravstor med mamma. Hun mtte lage mat til han, handle for han, rydde huse hans, sove hos han og hun skulle vre mamma oppi det hele. Dette gikk jo ikke s bra. Vi var mye alene, og det var ikke alt vi gjorde hun fikk med seg. Hun fikk liksom mer enn nok med alt han krevde.

Tilbake til Miguel, Jeg fikk jo ikke lov sove der, men en dag klarte jeg lure mamma siden hun ikke var hjemme likevel. Jeg husker jeg ble med Miguel hjem til en kamerat av han og de hadde fest. Jeg var jo bare 16 r og alle de andre var mellom 18 og et par og 20. Det var ikke s gy der for min del. Jeg hadde god erfaring med alkohol s det var ikke problemet, men det l og en pose med dop p boret..... ca 500 tabletter av noe slag. De hadde ogs en nydelig pitbull jente der, som var kanel farget og hadde kiwi grnne yne. Jeg satt for det meste  koste, lekte med henne. Jeg klarte dessverre ase henne opp s hun fikk kjeft, men hun fikk ikke bare kjeft, hun fikk juling. Han som bodde der, var jo en dop dealer. Det hadde jeg jo skjnt. Han hadde mye gull. Smykker, ringer, klokker, armbnd osv. Den ene ringen hadde han p langfingeren. Det var en stor rund gull ring med er marihuana blad p og i midten av bladet, var det en diamant. Nr han slo den ste lille uskyldige hunden jeg hadde ast opp, slo han henne s hardt i hode at denne ringen knakk. Hunden skrek, og jeg var helt skjelven, ville bare lpe der ifra. De andre lo. De sa det gr helt fint, hun er vandt til deg... Jeg hadde s vondt i magen og langt inni hjerte roten, jeg ville bare grte. Men jeg kunne jo ikke vre hun lille drittungen som satt grt, s jeg bet det i meg. Jeg fikk servert en drink, de sa drikk opp den s gr alt bra, n skal vi kose oss. Etter en liten stund s begynte han med ringen  krangle med damen sin. De sa forferdelig mange stygge ting til hverandre og han truet med sl henne og. Hun virket ikke s redd for det, jeg satt bare lurte p om det var snn det var vre i et voksent forhold. For jeg ble nemlig redd.

Jeg ble aldri ferdig med drinkene fr jeg fikk en ny. Jeg prvde si p et tidspunkt at jeg ikke ville ha mer. Jeg flte meg s rar, og det var ikke snn jeg hadde flt meg de andre gangene jeg hadde drukket. Jeg husker at jeg sa jeg ville g. Men det skulle vi ikke. Miguel satt rykte hasj han og. Noen tok piller og alle bare lo. Nr vi endelig skulle g, s husker jeg at han ene sa til Miguel at han mtte benytte seg godt av det gode jeg hadde ftt i drinken min. Da gikk det opp for meg at jeg var blitt dopet. De mtte holde meg p begge sider ned trappene, jeg klarte ikke g alene. S husker jeg ikke mer..... 

Jeg vknet dagen etterp hjemme hos tanten til Miguel, hun var p ferie. Jeg var helt naken og sengen var kliss vt. Jeg var skam drlig. Hadde 1000 tanker i hode. Hadde jeg hatt sex? Hvorfor var jeg naken? hvorfor var sengen vt? Hadde jeg blitt dopet? Var det med vilje?  Da han vknet spurte han meg om jeg hadde likt det...... Likt hvaaaaaa? tenkte jeg. Var det snn det skulle vre? Skulle jeg virkelig ikke huske frste gangen jeg hadde hatt sex. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at dett var snn det var, men jeg viste at ikke det var like romantisk som p film, men jeg hadde sett for meg at det skulle vre et koselig, trygt godt minne for livet. Jeg var ikke klar for ha sex p den tiden, og det hadde jeg jo sagt. Var det derfor de dopet meg? Jeg forsto ingenting, s jeg bare smilte og sa ja. Nr jeg kom hjem den dagen viste jeg ikke om jeg skulle vre glad eller lei meg, jeg var vel egentlig begge deler. Jeg var ogs alene hjemme, i dag skulle jeg nske jeg hadde snakket med noen om det, eller at det var noen hjemme. Jeg hadde virkelig trengt en klem eller noe. Jeg flte meg skitten, s jeg dusjet til jeg gikk tom for varmt vann.  

Neste gang han spurte, turte jeg heller ikke si nei for vi hadde jo liksom allerede gjort det. S jeg kunne jo like s greit bare fortsette, det var jo sikkert snn det skulle vre like vell. Jeg syntes egentlig at det var like ekkelt vr gang. Han var heller ikke den flinkeste til dusje og han luktet alltid vondt. Det var utrolig ubehagelig. En dag satt jeg  p en internett cafe og snakket med han p msn, ( vi hadde ikke nett hjemme) jeg prvde gjre det slutt med han. Vi kranglet bare mer og mer, den ene dagen sa jeg bare:. dette gidder jeg ikke lenger, snakkes! S logget jeg meg av msn. Jeg husker jeg lp og gjemte meg, jeg viste om temperamentet hans og at han ville komme finne meg. 15 minutter etter jeg var logget ut ringte min sster helt hysterisk, sa jeg mtte lpe.  Han hadde allerede vrt hjemme hos oss, min sster og typen hennes hadde mtt han p parkeringsplassen, det han hadde kommet fly forbanna spurt hvor i helvete jeg var. De sa det ikke. Jeg var akkurat kommet ned p fortauet, fra noen traper jeg pleide gjeme meg i, nr han kom i en helvetes fart p sykkelen og slapp den fra seg i fart p et busstopp. Jeg sto klandret meg til en lyktestolpe, han skrek og skrek og skrek p meg, s en gammel man stoppet opp p andre siden av veien, da sa Miguel til han: hvis ikke du kommer deg til helvete vekk her i fra s kommer jeg bort knuser hode dit med hjelmen. Jeg sto faktisk bare lo, det var min reaksjon for redsel, og mitt oppi dette kom det en fyr som spurte etter lighter, da tenkte jeg bare, stakkars gutt, n fr han bank. men det gikk han ikke. Han fikk fyr og jeg fikk enda mer kjeft. Han s ikke fjeset mitt s han trodde heldigvis at jeg gren. Jeg fikk skylden for at han hadde krasjet 2 ganger p vei bort til meg, men han hadde jo brukt 10 minutter p noe som egentlig tok 30. Han hadde kjrt p rdt lys hele veien.

Husker ikke om det var samme dag eller en annen, men jeg husker veldig godt at jeg fikk en bamse av sster hans, etter de hadde vrt i disney land. Miguel og meg satt p romme hans og kranglet, moren kom inn spurte om det gikk bra, og da var det hennes tur til bli dyttet ut av rommet med en dr i tryne, og igjen ble dette min feil. Han hadde en stor kniv med tagger i alle retninger, det s ut som en flamme kniv egentlig, (p spansk heter det Daga) den tok han  kappet av hode p bamsen min, s sa han at jeg var neste man om jeg gjorde det slutt, eller ikke gjorde som jeg fikk beskjed om. Det var kjempe skummelt s jeg klarte jo aldri gjre det slutt. Han sa alltid at etter han hadde drept meg s skulle han ta sitt eget liv. Ting ble verre og verre. Jeg husker p et tidspunkt at jeg mannet meg opp til si han imot, vise at jeg hadde rett til si mine meninger. Jeg sa nei til han nr han ville ha sex, eller stopp vis jeg ikke ville mer, men det funket drlig. Han tok ingen hensyn til det. Han gjorde det han ville nr han ville. Jeg flte meg s ensom. og fast lst i et forhold jeg ikke ville vre i. Det kunne jo ikke vre snn det skulle vre. Han hadde stl kontroll p hvor jeg var til en vr tid, han hentet meg p skolen og kjrte meg hjem nr det var legge tid. Jeg fikk aldri vre med min sster heller. Jeg turte aldri fortelle noe til noen. Moren hans var jo hjernevasket av sin egen snn, faren turte aldri gjre noe, han bare var der liksom. Husker moren sa til meg at hun ville ha tvillinger, jeg prvde forklare henne at jeg ikke skulle ha noe barn, at jeg var bare 16 r, men hun mente det var p tide. Heeeeeelt sykt spr du meg. Jeg bar p alt dette  alene. Atter en gang latet jeg som alt gikk fint. 

Det gjr utrolig vondt skrive om dette. Jeg hper alle der ute vet at dere har rettigheter, til si hva dere vil, og gjre det dere vil med deres liv kropp. Ingen burde g igjennom snne ting alene, verken store eller sm. Bare vi bestemmer hvor mye vi skal finne oss i, og hvordan vi vil bli behandlet, eller hva du skal akseptere. Vi er alle verdifull og vi fortjener alle det beste. 

Skriver mer imorgen.... need a time out! <3 <3

Klem til dere alle. <3

 

    

    

HISTORIEN MIN DEL 5

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 5

Da var helgen over for denne gang.Hper dere alle har hatt en fin og koselig helg.  N er det mandag, ny dag, ny uke og nye muligheter! 

Jeg fler jeg har kommet lengre i prosessen til bli frisk, dagene gr fremdeles opp og ned, men jeg har klart mestre mange utfordringer i det siste. Jeg er som jeg har skreve tidligere min verste fiende, jeg er ikke s snill med meg selv... Jeg pusher meg selv alt for hardt, jeg er kjempe streng med meg selv og jeg gir meg aldri en pause til bare slappe av eller ha det gy, jeg fler jeg m prestere 100% hele tiden. Jeg m jobbe med meg selv dgne rundt  for bli frisk fortest mulig..... Men det er ikke snn det fungerer dessverre. Det er viktig ta seg noen pauser fra alt som skjer rundt oss, og det er kjempe viktig at jeg tenker over alt jeg har oppndd s langt i prosessen, all den  mestringen jeg har hatt. Men det er mye lettere tenke p alt jeg ikke klarte. Det negative veier mer enn det positive. Min sster satt her i helgen og vi hadde en laaaaaaang prat. Det var kjempe koselig, men da sa hun til meg: Katia nr skal du bli glad og stolt over alt du har oppndd i det siste, for det er veldig mye, og det er trist se at ingenting du gjr eller mestrer er godt nok for deg. Jeg er kjempe stolt av deg og du har kommet kjempe langt og du er kjempe flink. Vr glad for alt du oppnr, skriv ned en positiv ting du har klart vr dag s koser du det med hele listen nr uken er over. 

Jeg er ikke flink til dette, men det er viktig at vi alle gjr det. Det er en deilig flelse av at du har klart noe, mestret noe eller at du er god nok. Vis jeg en dag ikke orker rydde s er det ok, det er ingen andre som kommer tar det fra deg liksom, hehe Det er lov si til de rundt deg at i dag orker jeg ikke noe husarbeid eller kontor arbeid. Det er lov sprre om noen andre kan ta det, eller bare la det ligge til du orker. Men som min sster og sa til meg i helgen: Katia nr skal du leve livet, du gjr ikke annet enn det alle behandlere, leger eller NAV  ber deg om. Nr skal du gjre det DU vil? Du trenger ikke vre flink dgne rundt. Det er lov ha det litt gy ogs. 

Dette gjelder dere alle som er like strenge med dere selv som det jeg er, s ta en dag der dere rett slett driter i klesvasken, oppvasken, kontor arbeidet eller hagen.... gi litt faen og lev livet. Gjr noe gy. 

Jeg gjr alt jeg kan for bli frisk og for f en bedre hverdag, jeg maler, skriver, synger, gr tur, gr i behandling, osv jeg er alt for pliktoppfyllende, og jeg setter s hye krav til meg selv at det nesten er umulig og oppn de, s vis jeg setter litt lavere krav til meg selv s er det ogs strre sjanse for at jeg kan oppn det. N skal jeg prve ta livet som det faller seg og ikke vre s streng. Men nok om det jeg skal fortsette p "boken" min :D

 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 5

Jeg var kommet til det ret vi flyttet til Oslo, atter en gang ny skole, nye naboer, og nye venner. Jeg husker at jeg ikke ville ha nye venner, jeg ville hjem til Mallorca vre med mine venner der nede, og kjresten min, som jeg egentlig ikke ville bli sammen med, men som jeg syntes s synd p og som jeg ble veldig glad i til slutt. Jeg satt flere timer hver eneste dag og skrev flere brev for dagen, som jeg sendte til vennene mine p Mallorca. Jeg fikk ikke like mange igjen, men de jeg fikk de har jeg enda :)

P den nye skolen var ikke jeg s samarbeidsvillig... Jeg ga blaffen i alle sammen, jeg streiket! Jeg husker jeg satt i et vindu p skolen i vrt friminutt og s ut p alle de andre barna som smilte og lo. Min sster hadde det ikke lett hun heller, men hun klarte snakke med de andre, og fikk seg en venn, jeg sendte alle som snakket til meg fint av grde. Var vel ikke s veldig fint det jeg sa, men de forsvant n alltid veldig fort, jeg fikk sitte alene som var alt jeg ville. Jeg er blitt fortalt at jeg var veldig mrk og skummel i blikket p den tiden, sg jeg stygt p noen s lp de, hvis noen var stygg, eller sa noe stygt til min sster s klinte jeg de opp etter veggen og ba de om si unnskyld. Snakket de stygt til/ eller om meg s brydde jeg meg ikke.

For hver dag som gikk ble jeg mer og mer deprimert og sinne inni meg ble strre og strre. Jeg skrev i dagboken min hele tiden, nr jeg ser i den i dag blir jeg litt lei meg, fordi jeg skrev s mye stygt om meg selv. Jeg begynte hate meg selv, p et tidspunkt s var jeg s nedkjrt at jeg begynte med selvskading, jeg slo hode i veggen flere ganger og sa til meg selv hele tiden at jeg var dum, feit, stygg osv. Jeg var jo ingen av delene men jeg trodde p det der og da. Jeg fikk ogs  spiseforstyrrelser det ret. Bulimi, det vil si at jeg kastet opp etter jeg hadde spist, det gikk ikke s mange mnd fr jeg ble veldig sr i halsen og kastet opp blod. Da ble jeg veldig redd s jeg sluttet med det. Men jeg husker jeg veide meg hele tiden og brukte mlebond 3 ganger for dagen og skrev ned alt. Jeg hadde ikke s mye matlyst at det gjorde noe. Detter ret var jeg vel det de kaller for EMO. Jeg gikk i store svarte klr hatet livet! Hrte bare p evanescence hele dagen.

Etter noen mnd i Oslo fikk jeg er brev av vennene mine at kjresten min hadde ftt seg en ny kjreste, jeg ville ikke tro p de. De skrev ogs et brev til kjresten min og latet som de var meg, der de gjorde det slutt med han for meg! Jeg husker jeg ringte han og moren sa han ikke ville snakke med meg, for jeg hadde knust hjerte hans, jeg prvde si at jeg ikke hadde sent det brevet, men ingen trodde p meg.Han hadde jo knust hjerte mitt ogs.  Dette ente jo med at jeg ble sur p alle vennene mine der nede og flte meg plutselig helt alene. Enda mer sint, lei meg og oppgitt. Hvem kunne jeg stole p, var det noen det ute i det hele tatt som jeg kunne stole p? Ting var veldig vanskelig.

Det ret fikk vi data maskin og MSN. Jeg husker jeg fikk mange venner innp der som jeg ikke kjente fra fr, det var veldig spennende  sitte chate med folk du ikke kjente. Jeg satt i timevis og snakket med de. Han ene jeg snakket med var fra Mallorca vi kunne snakke i 4 timer i strekk, og mer. Vi ble veldig gode venner p nette. Det hjalp snakke med han, vi kunne snakke om alt og ingenting. (kommer tilbake til han senere)

Vi gikk fra vre ute hele dagen lang p Mallorca til og sitte inne hele dagen i Oslo. Vi skulle ogs konfirmeres det ret, s vi mtte jo p alle disse kirke mtene, den ene dagen hadde jeg virkelig ikke lyst vre der, s vi ly til de og sa vi mtte ringe mamma for hun viste ikke hvor vi var. Hun ene fra mtene ble med oss inn p kontoret i kirken og vi fikk ringe henne. Jeg snakket spansk til mamma og sa: Jeg har overhode ikke lyst til vre her i dag, jeg vil hjem, dette er kjedelig, kan vi pliiiis f lov komme hjem? Mamma sa det var greit og jeg sa til denne damen at min mor trengte hjelp til noe s vi mtte dessverre g, da svarte hun s fint at: Det gr helt fint, men dere m stille p alle mtene hvis dere vil bli konfirmert, men dere skal fr g i dag, og neste gang s hper jeg ikke dere lyver til meg for jeg snakker nemlig flytende spansk!!! Husker det var kjempe flaut og vi lo hele veien hjem. Det var ikke s lett g p ny skole med folk vi ikke kjente og det var ingen fra vr skole som gikk p disse konfirmasjons mtene, s det var bare nye folk der og! 

Min sster hadde som sagt  ftt seg en kjempe god venninne som vi begynte vre med begge to. Vi ble veldig glad i henne og vr sammen hele dagen, husker at min sster begynte og spille fotball, jeg gikk med henne bort til fotballbanen vr gang og s kom jeg og hentet henne nr hun var ferdig. Var vel med p alle kampene ogs. Hun venninnen vr og meg begynte p noe som het KI, det var kickboxing i luften, mer som en aerobic time med boksing og sparkking i luften. Jeg digget de timene og fikk ut mye frustrasjon p de timene,  jeg fikk ikke gjre s mye annet p treningsentere enn timer med instruktr, for jeg var jo bare 14 r. 

Nr sommeren kom s husker jeg at vi reiste p ferie til Mallorca s vi kunne vre med p sankthansaften, det er den gyeste dagen ever , alle sitter p stranden og har med seg stearinlys,hele stranden er dekker av sm lys. Det er et magisk syn. P noen strender er det konserter der alle barna kan synge og danse om de vil, s er det dj resten av natten, og p noen steder er det skum fest. Da setter de opp 4 skum kanoner s du blir heldekket av skum, det er kjempe gy. Den dagen vi kom ned igjen p Mallorca, s gikk jeg for finne ex`en min, og fikk bekreftet at han var en dust. Han viste ikke at jeg skulle komme s han ble veeeeeldig lang i tryne nr han s meg. Hehe. Jeg husker jeg bare gikk rett forbi han. Da jeg gikk for finne bestevenninnen min, s jeg p parkeringsplassen at han hadde tagger langs hele muren, der sto det: JEG ELSKER DEG KATIA. Hehe det var litt flaut, og det var ingen som fjernet dette. Det sto der i mange r. Hehe 

 I August flyttet vi endelig ned igjen til Mallorca. Vi var s utrolig glad og takknemlig for dette. Men vi flyttet til et sted som het Cala Mayor og bodde 3 mnd p et motell til vi fant en leilighet rett ved siden av motellet. Der bodde vi i rundt 1 r , dette var et stykke fra vennene vres s vi tok bussen frem og tilbake til  de hver dag. Noen ganger ble vi kjr hjem av en venninne som mamma hadde. I Oslo mistet jeg alt som var av selv tillit, og strevde en del med dette, jeg husker at jeg gikk kjpte meg alkohol vr dag, p butikken trodde de jeg var over 18, men jeg var jo bare 15. Jeg satt alltid under en bro bortenfor stranden og drakk mer og mer for hver dag, helt alene hvor ingen s meg. Det hjalp liksom p selvtilliten og ingenting var flaut eller farlig leger. Alle vennene mine begynte reagere p dette, og jeg husker de ble s sint p meg, men jeg bare satt lo. Innerst inne viste jeg det var feil og jeg hadde det ikke s bra meg meg selv. Allerede der begynte jeg late som alt gikk fint! Den ene dagen vi ventet p bli hentet av venninnen til mamma, ble min sster s sint p meg fordi jeg var s full, at hun helte en hel brus over hode p meg. I min lille boble var jo dette hysterisk morsomt. Men det var det jo ingen andre som syntes. 

Jeg har alltid vrt utrolig glad i dyr, og nsket meg alltid en katt eller hund, en dag fant jeg en kattunge langs veien. Det var storm ute og det regner s mye at det var som sm elver i veiene. Denne kattungen var livredd og kliss vt. Etter mye kloring og biting klarte jeg og putte den i lommen min og snek den med meg inn p rommet uten og si noe. Jeg trket den og da den mat og drikke. Nr min sster kom hjem sa jeg at hun ikke mtte si noe til mamma, kattungen var uansett s redd at den satt i 3 dager under sengen uten si et pip. S planen min funket fint den. Jeg kalte han for Angelito som betyr liten engel p Spansk. Nr han begynte bli trygg, s var det mjauing i et banka kjr, mamma kom inn spurte oss hva det var, jeg latet som ingenting og lagde masse rare lyder vr gang katten lagde lyd, for at hun ikke skulle hre han. Det gikk jo ikke s lang tid fr mamma bde s og hrte den. Jeg fikk veldig kjeft frst, s ble hun veldig glad i den hun og. Hehe. Husker ikke hvor lenge vi hadde den, men jeg husker den var syk og smittet oss alle 3 med noe som heter ring orm. Det var IKKE noe gy. Vi mtte til legen alle 3 og de tok bilder av utslette vi hadde ftt.Vi mtte g p en kur i en stund. Til slutt mtte vi kvitte oss med katten. De sa sen skulle p katte pensjonat, men jeg er ganske sikker p at den aldri havnet der..... 

Nr skolen begynte igjen i September s klarte jeg og roe meg litt.  Vi begynte ogs p samme skole som vennene vres, og gikk i klasse med flere av de. Det re var veldig gy p skolen. Ikke ble vi mobbet, ikke var vi alene og vi fikk med oss undervisningen. Vi begynte ogs jobbe som foto modeller. Det var veldig gy. Vi begynte vel egentlig nr vi var 13 r det ret vi flyttet ned til Mallorca frste gang.

Tiden gikk og vi flyttet igjen til Sant Agustin, det er rett ved siden av Cala Mayor, min mor fikk seg kjreste og vi fant en hund p motorveien som vi fikk beholde, han ble min nye trofaste venn jeg kunne fortelle alt til.  Alt gikk egentlig ganske fint. Alle 3 hadde det veldig bra, i en periode om ikke annet, s var det p an igjen med nye mareritt. 

 

Det var alt for i dag. Ha en fin Mandag alle sammen, 

Stor klem fra meg.

 

HISTORIEN MIN DEL 4

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 4

Hei igjen, da var det endelig helg igjen. :)

I gr var det en lang og tung dag, n har jeg vrt p traume kurset 2 ganger og det er veldig spennende. Jeg lrer hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg tenker som jeg tenker, hvordan kroppen fungerer i de ulike situasjonene, hvilken deler av hjernen som styrer de ulike anfallene og reaksjonene, hvilke hormoner som utlses, hvilken nerver som blir brukt, og hva traumer egentlig er og hvorfor man fr det. Jeg har full tro p at dette kurset vil hjelpe meg masse, jeg angrer egentlig p at jeg har takket nei til gruppe behandling tidligere, eller kurs. Jeg har ftt mange tilbud, men i det de sier gruppe eller kurs s er det bare NEI! Det er kjempe skummelt  sitte i et rom fylt med mennesker du ikke kjenner, men vist du tenker litt lengre en det, s sitter faktisk alle der og syntes det er like skummelt.... Jeg blir utrolig trtt etter jeg har vrt der, s nr jeg kommer hjem s legger jeg meg nedp litt. Det vekker ogs opp masse tanker og minner, noe som gjr at jeg vil f det vanskeligere fr det blir bedre, jeg har blitt forberedt  p det. Men man kan ikke forberede seg p en reaksjon, for jeg vet jo ikke hvilken reaksjon jeg fr, men jeg er klar for det meste. Og jeg har folk rundt meg som er klar over hva som kan skje. Nr jeg fr mye tankekjr s hjelper det meg kjre bil og hre p musikk. I gr kjrte jeg p en lang biltur, med musikken p fullt. Satt sang hele veien, det pleier lette p trykke. Jeg kjrte ogs innom en god venn av meg p vei hjem, s vi satt og snakket i flere timer. Det hjalp masse det og, s jeg fikk en fin avslutning p den teite dagen. Hehe.

 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 4

 

Skal vi se, jeg var vel kommet til  1. ret p ungdomsskolen. I Spania er reglene og skolene annerledes, Alle skolene har enten en stor mur rundt hele bygge, eller et jere rundt hele bygget. Nr skolen begynner lukes porten, s kommer du for sent p skolen kommer du faktisk ikke inn. Da fr du fravr, og med 3 fravr s blir du utvist i 1 uke. Det er veldig strenge regler, karakterene gr fra 1 til 10, du m ha 5 for best. P slutten av ret m du best med minst 5 i alle fag, har du under det, kan du bruke sommeren p ta eksamen om igjen og om du stryker da m du g skole ret om igjen. S i vr klasse var det folk fra 13 til 19 r i samme klasse, du har nemlig samme reglene p barneskolen.  P de fleste skolene er der nrmere 1000 elever. Alts masse folk. Nr det er slssing p  skolen kommer alle elevene lpene for se p. Vis 1 skrek slskaaaaaamp, kom de fra alle kriker kroker fr se p, det var snn vr gang. Nesten som se p en film. Helt sykt egentlig. Disse 12 engelske jente jeg nevnte i gr, var en pest og en plage vr dag. De satt i timen og kastet viskelr p oss, tmte ut alt i sekkene vres, knakk blyantene vres, spente for p oss i gangen i tillegg til at de sa mye stygt. Vi prvde ignorere de, men det gr en grense p hvor lenge du skal gidde det! En dag tok vi igjen, og da ble de veldig fornrmet

De sa vi skulle f bank i friminuttet, de skulle sl ut alle tennene i kjeften p oss, lugge av oss alt hre  etc... Jada, bla bla bla tenkte vi. Nr friminuttet kom gikk min sster og meg de vanlige rundene vres rundt skolen, for vi kjente jo ingen andre. Nesten alle skolen i Spania har en butikk eller cafe hvor man kan kjpe chips, snop, brus eller baguetter. Husker vi alltid kjpte snne sm chips poser som kom med forskjellige stempel, chipsen var ikke s veldig god, men det var gy f masse stempel. Denne dagen hadde min sster kjpt seg en Coca Cola boks. Nr vi kom p den siden av skolen hvor disse jentene var, s vi at de begynte hviske og tiske sammen. S begynte alle g mot oss i en buet form, s vi ble egentlig sperret inne og trykt opp etter veggen. Noen hadde allerede ropt slsskamp s hele skolen kom i tillegg lpene og stilte seg rundt de igjen. Vi var n sperret inne av hele skolen. Disse jente begynte og rope masse greier.Jeg fikk ikke helt med meg hva de ropte, jeg var opptatt med og snakke med min sster, uten bruke ord. Vi s p hverandre, s p de, s p Cola boksen til min sster, s p de igjen. Det jeg hadde sagt til henne oppi hode mitt, som hun forsto med en gang pga telepati var:  rist cola boksen, og nr du pner den hiver du den i tryne p alle sammen. Hehe det m ha vrt litt av et syn. Min sster gjorde dette.... Alle jentene fikk cola i tryne der de sto i bue foran oss. De ble s paff alle sammen, at ingen klarte reagere. Hele skolen lo. I de f sekundene de sto der skrekkslagen og shokket, sa jeg til min sster LP! Vi lp for harde livet samtidig som vi mtte bryte oss igjennom folkemengden. Vi kom oss inn p skolen og stormet inn p kontoret til rektor. Heseblesende og egentlig liv redd sa vi at vi ville hjem og vi ville ikke komme tilbake. Vi klarte til slutt og fortelle hva som hadde hent. S fikk vi dra hjem den dagen. Alle disse jentene ble utvist fra skolen i 2 uker, og 4 av de mtte til og med bytte skole. Dagen etterp fikk vi fred fra alle, og vi begynte f oss venner. Det hjalp veldig p spansk utviklingen vr. Jeg husker ogs at det var frste ret jeg noen gang var forelsket. Hehe Jeg drmte om han ene gutten i klassen 17 dager p rad i flge dagboken min. Hehe Men jeg sa det aldri til han.

Tilbake til hun venninnen til min mor som var en heks, s ble hun plutselig forelsket og fikk seg type eller noe s vi mtte flytte. Vi flyttet til et sted som heter Palma Nova, det ligger ved siden av Magaluf  p Mallorca, som sikkert mange har frt om, Der fikk vi fort mange venner, og for frste gang i vrt liv s ble vi veldig POPULR. Vi som var vandt til bli mobbet kom til en helt ny verden, alle ville vre med oss. Fordi vi var tvillinger og utenlandsk. Hele nabolage ville vre med oss. Dette frte til at vi ble en stor gjeng som hang sammen, den ene dagen var vi faktisk 52 barn og ungdommer i alle aldre fra 2 r til et par og tyve som han eldste var. Det var s gy. Endelig begynte vi f det bra, vi stor koste oss vr dag. Min sster fikk sin frste kjreste, jeg fikk min frste beste venninne. For frste gang var jeg ikke med min sster vr dag, noe vi hadde vrt i 13 r, min sster likte ikke det s godt. Jeg hadde ikke tid til tenke p det. Beste venninnen min og meg var forelsket i samme fyr s vi brukte mye tid p spionere p han, hehe. En dag skrev vi brev til han og spurte hvem av oss han likte...... Svare vi fikk var at han likte meg, yeeey lucky me tenkte jeg. Min beste venninne ble selvsagt ikke s fornyd. Men det var jeg, jeg fikk mitt aller frste tungekyss og ble stup forelsket. Han var Palma Nova`s strste player men det brydde meg ikke, helt til han knuste hjerte mitt, hehe Vi hang stort sett bare med gutter for vi var ganske lei jenter, sjalusi og drama. Vi brukte dagene vres p spille basket ball, bade p stranden, hoppe fra hye klipper og jeg begynte skate med gutta. Jeg leke sloss med de hver dag og, i tillegg til at jeg skatet og gikk p tryne hele tiden, s jeg var konstant full i blmerker og min mor trodde de var stygge med meg, men det var de ikke og jeg hadde det bare gy. En av guttene var stup forelsket i meg, men jeg likte ikke han. En dag kom han og spurte om vi skulle vre kjrester, jeg sa nei. Han bodde p andre siden av veien s jeg kunne se ned p soverommet hans, og den natten l han med gardinene pen og gren. Da fikk jeg s drlig samvittighet at jeg sa ja dagen etter. Hehe like etter dette bestemte mamma seg fr flytte igjen. 

Vi flytter til Oslo denne gangen. Vi var fylt 14 r n, og gikk 8. klasse p Majorstuen skole i Oslo. Vi bodde i Bogstadveien Det ret var et MARERITT!!!!!!!!!!!!!!!

Jeg taklet ikke flytte fra de gode vennene mine og kjresten min p Mallorca. Jeg gren vr dag i flere mnd og jeg fikk min frste depresjon..... Det re skjedde det veldig mye vondt og dumt. Jeg begynte gjre veldig mye dumme ting.

Fortsettelsen kommer p Sndag eller Mandag, n er det HELG!!

Hper dere alle fr en nydelig helg og at dere koser dere mye. 

Stor klem fra meg.

 

 

HISTORIEN MIN DEL 3

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 3

Hei igjen :)

Med tanke p det jeg skrev i gr, s er det utrolig viktig at barn i denne situasjonen fr hjelp med en gang. Det hjelper ikke satse p at de er s liten at de glemmer det, mange opplever dette over en lang periode p mange r.... Det er ting som IKKE skal skje, det er galt og alle disse barna er uskyldig og trenger hjelp.

Det er utrolig vanskelig skrive om enkelte ting, for jeg har veldig mye hensyn til dere som har opplevd lignende hendelser... Men enkelte ting er vondt, og jeg fr vondt nr dere fr vondt. Men uansett hvor tft det er skrive alt dette, og dele det med dere s vil jeg f fram at jeg sitter faktisk her i dag og kan snakke om det, jeg har overlevd fortiden min til tross for at den var elendig. Jeg har hatt store muligheter til bli alkoholiker, rusmisbruker, selvskader eller totalt psykisk delagt.... Men det er jeg ikke, jeg har vrt innom alle de punktene  prvd det, men det hjelper ikke i lengden, det gjr vondt myyyyye verre. Du delegger ikke bare deg selv meg gjre det, men de som er glad i deg, blir helt delagt de og. Alt dette kommer jeg tilbake til litt litt etter vrt som jeg forteller om historien min.N fr jeg endelig den hjelpen jeg trenger og det er fordi jeg har bedt om det og innsett at jeg trenger det! Hper dere der ute kan be om det ogs om dere ikke fr det <3 <3  Skulle nske at historien min var et koselig og morsomt disney eventyr, men det er det ikke. MEEEEEN, n som jeg skal bli sjef i mitt eget liv s skal jeg, og jeg krever en HAPPY ENDING p historien min. S selv om jeg har mye elendighet skrive om s kan dere vrtfall glede dere til jeg finner en happy ending! Hehehe... 

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 3


Etter den tiden jeg skrev om igr, s tenkte jeg aldri noe mer p det fr han dde, tror jeg..... husker ikke s mye av barndommen som sagt, men jeg husker at vi flyttet igjen i 6. klasse fordi vi ble s mobbet, og fikk ikke den hjelpen vi trengte p skolen. Vi flyttet opp p Gol i Hallingdal... Det var veldig gy for vi bodde faktisk i 2. etasjen p togstasjonen. Det var veldig stas.... Jeg husker at jeg klatret ut vinduet og opp p taket flere ganger, for vinke til alle p toget, hehe jeg husker ogs at de tok bilder av meg der jeg satt....  P Gol gikk det ikke s bra p skolen der heller... vi var bare 70 elever p den skolen og 5., 6., og 7. klasse hadde ofte undervisning sammen. Rett fr vi flyttet til Gol s fikk vi diagnosen ADHD. Dette kom selvsagt IKKE som et shokk for noen... hehe Det var noe alle viste...  Det hjalp oss veldig g p medisiner igjennom skolegangen. Vi fikk en ny hverdag.


Vi var som sagt krevende og atter en gang hadde de ikke kapasitet til gi oss det vi trengte. Vi fikk et eget rom oppe p skole loftet, der vi dekorerte veggene med plakater og tegninger. Vi hadde ogs en kaset spiller s vi kunne hre p musikk danse... Som barn er jo ingenting bedre en slippe vre i timen, s vi hadde det forsvidt veldig gy. Hver fredag s danset vi foran hele skolen, som ikke var s stor. Hehe Husker svrt lite fra den tiden ogs egentlig. Vi bodde p Gol i 2 r og p slutten s husker jeg at ppt (pedagogisk psykologisk tjeneste) kom inn i bilde og at jeg ikke likte han en plass, husker ikke hvorfor. P de 2 rene vi bodde p Gol var vi ogs 7 mnd p Grand Canaria, over 2 perioder tror jeg. Vi gikk p den norske skolen der nede. 


Nr vi skulle begynne p ungdomskolen gikk vi 1 dag p Gol ungdomskole, s flyttet vi til Mallorca, som i mitt hjerte er hjemme mitt. Vi bodde frst p en plass som het Illetas, sammen med en venninne av min mor. til begynne med likte vi henne veldig godt, men etter vrt ble hun i mine yne en heks!!!  Vi var veldig fascinert av den leiligheten vi bodde i. Den var s stor, 4 soverom, 3 bad, 2 stuer og 1 kjkken. Der var ikke frste gang vi fikk eget soverom, vi prvde det i Fyllingsdalen ogs, da hadde mamma sove sofa i stuen, men vi ente alltid opp med sove p samme rom uansett. Husker vi drev med snn militr kryping ute i gangen s mamma ikke skulle se oss, og de gangene hun kom ut i gangen og tok oss p fersken s l vi oss panneflat p gulvet spilte d... Vi var jo ikke akkurat usynlig, selv om vi sikker nsket det der og da!


Grunnen til at hun vi bodde med ble en heks i mine yne, var fordi hun sa s mye rart, vi var bare 13 r den gangen og hun kunne fint si at: herregud for noen hrete legger... g barber deg! Jeg hadde selvsagt aldri gjort det fr og jeg viste heller ikke hvordan en barberhvel fungerte. Men jeg ente opp med gjre det. En annen ting var at hun hadde en eller annen form for spise forstyrrelser tror jeg. Hun var veldig opptatt av sin egen og alle andre sin vekt. Vi fikk ikke lov lage middager p kjkkenet, for det luktet s vondt. S det var det kun brd mat og frokostblandinger osv. Leiligheten l ved siden av en kjent fiske restaurant, hvor vi ente opp med spise middag vr dag... Kelneren hjalp oss med leksene og sprket. Vi hadde jo ikke snakket spansk siden vi gikk i spansk barnehage da vi var 3 r. Da bodde vi litt i Alikante og rundt om der, Alfas del pi, Altea og Benidorm.

 
Det gikk bare 3 mnd p Mallorca fr vi snakket flytende spansk igjen. Det gikk veldig fort, og jeg husker i friminuttene s gikk min sster og meg rundt skolen, vi gikk flere runder s alle visste fort hvem vi var. Alle guttene smilte og mange av jentene visket og tisket. Det var 3 av disse jentene vi alltid mtte p doen, de s alltid stygt p oss, sa noe p spansk s gikk de. Det som var s gy med at vi lrte sprket s fort, var at ingen forventet det. Hehe En dag s forsto vi hva de sa til oss p doen..... Det var selvsagt ikke komplementer vi fikk, men di skjelte oss ut. Da sa jeg bare s fint til de at: Dere m gjerne fortsette preike drit, det gr helt fint. Bare vit at n forstr vi alt dere sier! Ha en fin dag videre jenter.  Vi gikk der i fra med et smil. :)

1. ret p ungdomskolen var veldig vanskelig. Vi gikk p spansk skole, men Mallorca hrer til Catalua s all undervisning foregr p catelansk.... Vi mtte i begynnelsen snakke engelsk fr bli forsttt, prvde lre oss spansk, og all undervisning p catelansk. Husker jeg var veldig forvirret og frustrert. Vi hadde jo s og si gtt glipp av 2 r med skole p Gol med bare danse og tegne, p Mallorca fikk vi endelig hjelp!!!!!!! Vi fikk ekstra undervisning i catelansk, spansk og matematikk. I ekstra undervisningen i spansk og catelansk var det 12 andre jenter fra england. De var veldig ufyselig og det ble atter en gang et mareritt g p skolen. Forteller mer plutselig, n m jeg lpe p traume kurset igjen. #sent ute. Hehe

Ha en fin Torsdag, n er det snart helg igjen. :D
Stor klem fra meg til deg <3

HISTORIEN MIN DEL 2

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 2

I dag begynner jeg p traume kurs. Dette har jeg gruet meg til veldig lenge, fordi jeg ikke vet hva flelser og tanker dette vil gi meg. Men jeg gleder meg til jeg er ferdig med det i Januar. Da har jeg forhpentlig vis lrt masse tekniker som vil hjelpe meg igjennom resten av livet. Selv om jeg blir frisk fra disse lidelsene mine s gr ikke live rett frem, det gr opp og ned for oss alle s er det opp til oss og gjre det beste ut av det. jeg  er s utrolig nervs pga dette kurset. Det er jo masse fremmede mennesker der, og veldig masse informasjon som jeg er blitt forberedt p at kan vre veldig vanskelig, det kan gi meg mange drlige dager fr det blir bedre. 


 Jeg skal fortsette p del 2 av historien om live mitt. Jeg har sagt at jeg har levd et tft liv, s mye av det jeg skriver er veldig tft lese for veldig mange. Mange har dessverre opplevd det samme eller lignende, og det er ikke s gy skrive eller lese om alt. Men til tross for alt jeg har vrt igjennom og opplevd s har jeg overlevd alt, jeg har det etter forholdene veldig bra. Det finnes alltid en lsning p alt,men den er ikke s lett se den nr du er helt alene om det. Det hjelper og si det hyt, fortell de mrke hemmelighetene dine til speile, hunden din, katten din eller hvem som helst som vil lytte. Klarer du ikke det, s skriv det ned, om du lager dag bok eller masse korte fortellinger om hendelsene du har vrt igjennom.... Poenget mitt er at det har hjulpet meg og f det ut av hode og ned p papiret. Men fr jeg klarte det trengte jeg profesjonell hjelp til og innse at jeg hadde problemer, alt var ikke s fint og pyntelig som jeg skulle ha det til..... Men nok om det, jeg skal begynne p fortsettelsen..... 


HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 2


Nr man er liten s er familien det viktigste man har... Det er de du kjenner, de du omgs og de du er trygg p. 
Nr jeg var 6 r s mtte jeg gi en beskjed til min mor, en beskjed som jeg ikke helt viste om jeg skulle si noe om eller ikke..... Min frste traume var allerede i live mitt, uten at jeg hadde ftt det med meg en gang.   Husker ikke nr jeg begynte legge merke til at noe var galt, eller hvor lenge jeg hadde flt det snn, for mye av det er fortrengt.  Men jeg husker jeg gikk lenge uten trre si noe, for jeg viste ikke helt om det skulle vre snn eller ikke. Var det rett eller var det galt. Tiden gikk og for vr gang det skjedde s ble det mer og mer ubehagelig. Lite viste jeg at jeg ble missbrukt av et familiemedlem (som ikke lenger lever i dag) Jeg viste ikke at han ikke hadde lov til det.... Jeg vet fremdeles ikke hvor mange r han missbrukte meg, eller hvor mange ganger det skjedde, for jeg husker heldigvis ikke alt. Det skjedde aldri noe etter at jeg ga beskjed til min mor. Livet for min del gikk bare videre uten at jeg egentlig tenkte noe mer p det, det ble liksom bare fortrengt. 


Det var ikke fr han dde at jeg ble steik forbanna p han, jeg husker jeg var s sint at jeg ville spenne ned grav steinen hans og det er jo absolutt ikke noe fint gjre eller si, men jeg var s sint. Nr han dde var jeg i slutten av tenrende og hadde opplevd en del traumer til som jeg kommer tilbake til, men da gikk det opp for meg en hell hau med ting jeg hadde glemt, fortrengt eller ikke viste nr jeg var liten. 

Dette er en av  traumene som jeg ikke fr vekk fra hode mitt.... det gr p repeat . Jeg ser det om igjen og om igjen, jeg kan til og med se hvilken bker som sto i bokhyllen, hva som gikk p tv og hvilken blomster som var p altanen.....  
Jeg kjenner at dette er vanskelig skrive om, tenke p og det er vanskelig dele det med dere. Jeg skammer meg snn over det, jeg flger meg s skyldig selv om jeg vet at ikke det er min feil eller noe skamme seg over. Jeg var bare et lite uskyldig barn som ikke viste bedre. 
M dessverre gi meg her. Fortsettelsen kommer plutselig


Ha en fin lille lrdag alle sammen. Jeg skal ha mine nrmeste venninner p middag i dag og det gleder jeg meg til. 
Stor klem fra meg <3 <3 <3 
P.S Det vise svakhet, er rein styrke!

HISTORIEN MIN DEL 1

STARTEN P HISTORIEN OM LIVE MITT!

Hei igjen.

Jeg tenkte begynne skrive historien om live mitt i gr, men da hadde jeg en drlig dag. Fikk en drlig nyhet i gr, s jeg l bare i sengen og s p gye filmer for slippe tenke s mye. Det hjelper meg koble ut litt. Mange ganger legger jeg meg klokken 20.00 bare for f dagen oversttt. Det skal veldig lite til for gjre meg trist, lei meg eller glad, da alle flelsene mine er veldig forsterket fortiden med alt jeg gr igjennom. Det er ikke en bra dag i dag heller, og hele vitsen med bloggen var jo at dere skal f et innblikk i hvordan der er og ha alle disse plagene og lidelsene. S jeg tenker jeg skal prve skrive litt til tross for drlige dager, jeg har jo mange av de fortiden. Har begynt 3. uken min med sterk angst. Det er veldig slitsomt og jeg blir veldig nedkjrt, som igjen frer til masse negative tanker om meg selv. Bde i gr og idag har jeg tenkt mye p denne bloggen. Er jeg dum som gjr det? Vil jeg hjelpe noen med det? Vil det bli verre for meg, eller noen andre og lese det? Er  jeg teit som gjr der.... osv. Jeg har jo allerede ftt tilbakemeldinger p at jeg IKKE er alt dette, og at dette kan vre en veldig god ting for mange. Jeg vet ogs at alt det disse lidelsene gjr med tankegangen og flelsene min vil forsvinne med tiden, men jeg m g igjennom denne prosessen og behandlingen for f det til... og det er jo den jeg vil dele med dere. Alt som virker som en kjempe god ide idag, kan virke som en kjempe dum, teit og tpelig ide imorgen. Snn fungerer hode mitt midlertidig, og dagene gr opp og ned som en jojo! Men det er jo derfor jeg fr til psykolog og p Onsdag begynner jeg p et traume kurs. Jeg prver ogs hjelpe meg selv med synge, male, g p tur, vre sosial, g p butikken selv om jeg egentlig ikke trr.. osv 

Jeg skal begynne fortelle om live mitt s dere fr vite hva som har gjort at jeg er som jeg er, og hvorfor jeg har havnet i denne situasjonen.  Vet ikke hvor mye jeg orker skrive vr gang, for det er mye flelser inni bildet men jeg skal prve s godt jeg kan, selv p en drlig dag. 

Fr jeg kan begynne skrive om historien min m jeg fortelle dere at jeg har ogs en sster. Men hun er ikke en vanlig sster, hun er min eneggede tvillingsster. Vi har et helt UNIKT forhold til hverandre. Vi har det som kalles for telepati, vi kan snakke sammen uten bruke ord. Vi kan fle det den andre fler p godt og vondt. Snn som jeg har det n fortiden s er det ikke s veldig gy at hun kan fle p det jeg fler. Hun blir s lei seg og sier hun skulle nske hun kunne helbrede meg. En gang l jeg her hjemme i sengen gren i timesvis, det var selvsagt ikke noen som viste om det. Plutselig fr jeg en melding ut av det bl fra min godeste sster der det bare str: Slutt grin vennen.... og masse hjerter bak. Det gjr vondt langt inni hjerteroten nr jeg ikke kan stenge av disse flelsene for henne. Men jeg kan ogs begynne le hyt utav det bl vis hun gjr det, selv om vi ikke er i samme rom eller land. S det er som sagt p godt og vondt.  De siste  8 rene har vi blitt s knyttet til hverandre at vi klarer s vidt vre 2 uker uten se hverandre. N er vi sammen hver dag, om det er 10 minutter eller flere timer. Vi m ha den daglige dosen med klemmer, som kommer med en JEG ELSKER DEG! Utenom treffes hver dag s ringer vi hverandre flere ganger for dagen. Jeg kaller bloggen min for rlighetens time, s jeg kan vre s rlig si at, hadde det ikke vrt for henne s hadde jeg ikke vrt her idag......

Hun er alt for meg <3 <3 <3 Det fles nesten ut som vi er 1 sjel i 2 kropper. 

Har vrt usikker p hvordan jeg skulle begynne fortelle, s jeg tenker jeg begynner helt fra starten.

HISTORIEN OM LIVE MITT DEL 1

17.Mai 1988 var dagen vi kom til verden p Haukeland sykehus i Bergen. Vi var 7 uker for tidlig fdt, vi veide rett over 1kg, vi var ikke en halv meter lang en gang.Vi hadde sttt og stadig dobbelside lungebetennelser og vi slet med astma. Husker at vi mtte puste i en maskin flere ganger for dagen og at vi fikk en form for hostesaft som jeg syntes var kjempe god. Vi fikk den alltid p kjkkenet, s jeg lp alltid frst inn siden jeg likte den s godt, min sster likte den IKKE, s nr jeg hadde ftt min dose lp jeg inn p rommet vrt  tok p meg pysjen hennes, s lp ut p kjkkenet igjen og fikk dosen hennes ogs.... Ikke s smart i lengden men vi forsto fort hvorfor. :/ Min sster ble nemlig syk igjen. Nr vi var liten var vi som to drper vann. Det var ikke s lett se forskjell p oss. Hehe s vi fant p mye rart. 

En annen gang nr min mor l p gulvet strak ut med prolaps og ikke kunne rre seg, fant vi ut at vi skulle bake kake, vi var ikke fylt 3 r, vet ikke hvor gammel vi var, dette er ting jeg er blitt fortalt som jeg ikke husker selv, men det var mel, sukker, vann, kakao og alt mulig opp etter alle veger, skaper og skuffer p hele kjkkenet.   

Vi stakk ogs av en gang, da var vi vell rundt 2 r. Vi hadde klart og dra opp tvillingvognen flere trappetrinn fra kjelleren, klatret p hverandre fr lse opp ytterdren og trasket nedover hoved veien i nattkjole, sjstvler og vr sin plastikk trompet, vi tenkte ikke p at klokken var 4 om natten eller at det var bilvei eller noenting, nr mamma kom lpende i full panikk noen minutter senere da hun hadde oppdaget at vi var vekke, spurte hun hva vi gjorde p og hvor vi hadde tenkt oss. Da hadde vi svart s fint av vi bare skulle en liten tur p leke plassen. 

Vi lrte g nr vi var 9 mnd og nr vi var 1 1/2 r snakket vi nesten flytende S min kjre mor som var alene med oss hadde mer enn nok stri med. Hun har fortalt oss tusenvis av morsomme historier om alt mulig vi fant p nr vi var liten. Heltene og inspirasjonene vres var jo Pippi og Emil, men vi har ogs puttet perler og erter i nesen snn som Madikken, der vi mtte p legevakten og f det ut... Vi hadde s og si klippe kort p legevakten. Hele gjengen til Astrid Lindgren var til sto hjelp i all faenskapen vi fant p. De eneste gangene vi satt HELT i ro, var nr de var p tv. Ellers var vi grusomt aktiv. Jeg husker egentlig veldig lite fra barndommen min, har mange svarte hull, grunnet en motorsykkel ulykke jeg hadde i 2003 men den kommer jeg tilbake til. Har ogs fortrengt mye oppigjennom.

Vr familie var ikke s veldig stor, utifra det jeg husker s hadde vi ikke kontakt med s mange, men de vi hadde kontakt med var vi veldig knyttet til og veldig glad i. Vi hadde det veldig trygt og godt som barn og moren vres skjermet oss for alt som ikke gikk bra rundt oss. Hun fikk hjelp og barnepass til oss for f litt avlastning, for det var ikke lett vre alenemor for 2 rampunger som oss. Bde familie og venner hjalp til i ny og ne. Vi var ogs i fosterhjem eller hva jeg skal kalle det i helgene.

ret fr vi skulle begynne p skolen begynte vi f en del venner i nabolaget vrt som den gang var Fyllingsdalen (fr det bodde vi p Mhlenpris, Lands og Brte. Vi har flyttet veldig mye) Har per dags dato kontakt med nesten alle disse vennene, som vi etterp gikk p skole med.

Nr vi begynte p skolen endret ting seg. Vi ble mobbet av de andre elevene. Vi hadde lese og skrive vansker, jeg har det fremdeles i dag, og det vil dere sikkert merke hehe. Det var ikke noen som tok tak i det p skolen nr vi var liten, og JA vi var en hndfull for de fleste, men det skulle jo ikke gtt ut over oss. Vi var jo bare barn som trengte litt ekstra hjelp. Mye av grunnen til at vi ble mobbet var s teit som at vi var tvillinger og hadde lugget naken i samme mage. De sa alltid at vi hadde jo hverandre vre med, s iflge de s trengte jo ikke vi noe venner, fordi vi var jo 2 og de ville jo ikke vre med oss... Jeg husker flere ganger der hele klassen vr lp fra oss i friminuttene. Klassen vr var veldig sammensveist, alle fant p noe sammen i friminuttene. Noen ganger spilte alle fotball, hoppe over ball eller basketball. Uansett hva det var de fant p, s ville de ikke ha oss med. Vi mtte mange ganger sitte se p, etter ha blitt lugget, spyttet p eller sparket. Vi bodde s nrme skolen at vi sto fra skoleomrdet ropte p mamma vr dag, fortalte henne hva som hadde skjedd og hun tok det videre men det stoppet vist alltid der. P SFO  husker jeg at jeg koste meg og vi fikk alltid en hel gjeng med p lage ting, danse, synge eller bare leke. Vi har alltid vrt veldig utadvent og kreativ.

I dag kan jeg le litt av det,  tenke at det var jo bare helt tpelig og teit bli lei seg for, men som barn s vil du jo helst bli inkludert og likt. Mamma var helt fantastisk der, nr vi var p lekeplassen hjemme kunne hun kjpe is til alle barna, var det stygt vr fikk alle vre med hjem til oss leke og hun lagde plsebod med laken foran kjkkendren, vi tegnet halen p grisen og mye mer. Hun fant p utrolig mye gy med oss. Tror det bor en liten Pippi i mammaen min ogs. 

Nr jeg begynte p skolen s begynte jeg ogs  fle p flere flelser, jeg fikk mer forstelse for ting, og jeg begynte  forst mer av det som skjede rundt meg. Jeg fikk en vis anelse p hva som er rett og galt. Eller med andre ord, jeg viste hva jeg ikke fikk, eller hva jeg fikk kjeft for. Hehe Men alle grensene skulle jo tyes, byes og strekkes litt ekstra. 

Nr du er liten s er det som sagt familien som teller, da er man ikke s opptatt av hva venner er, eller hvem de er. Jeg stolte jo blindt p alle og tillit viste jeg ikke hva var en gang. Kroppen min og intimsoner viste jeg i hvert fall ikke hva var.  Nr jeg var 6 r hadde jeg allerede vrt igjennom min frste traume, uten at jeg en gang viste om det........ Men det kan jeg snakke om imorgen.

Nr det kommet til mobbing s har jeg alltid levd etter 1 regel. GJR MOT ANDRE SOM DU VIL AT ANDRE SKAL GJRE MOT DEG!

For meg er den mobbingen p skolen bare drlige minner, jeg var s heldig at jeg fikk oppleve s utrolig mye mer enn bare mobbing, at for meg s ble hele den episoden glemt ganske fort. Men ser jeg noen bli mobbet, eller noen som mobber s gjr jeg noe med det. Jeg er veldig opptatt av rettferdighet. Det er veldig lett for bli mobbet eller fle seg mobbet. Enda mer skummelt n som vi er s aktiv p internett. Har lagt ut et bilde p instagram som sier flgende:

Fr du snakker, la dine ord g igjennom tre porter: 

Er det sant?

Er det ndvendig?

Er det snilt?

og med det gir jeg meg for idag, s fr dere fortsettelsen imorgen... Ha en fin dag videre alle sammen

Klem Katia

 

HELT OVERVELDET

HELT OVERVELDET!

HELT OVERVELDET!!!!!!!!

Jeg m bare begynne med si tuuuuuuuusen millioner TAKK for alle de flotte tilbakemeldingene jeg har ftt.

Jeg tror egentlig ikke det har gtt helt opp for meg hva jeg egentlig har gjort, og det var ikke fr jeg trykker p poste innlegg igr at jeg ble kjempe nervs, redd, stresset og skjelven. Jeg satt ristet som et jordskjelv gikk rundt meg selv inne i leiligheten min, frem og tilbake, opp og ned fra sofaen. Jeg hadde 1000 tanker i hode, tanker som: Hva har jeg gjort, n blir det vertfall skummelt g p butikken, n er det ingen vei tilbake, vil folk se p meg annerledes? vil de behandle meg annerledes? vil de dmme meg? Jeg hadde s mange usikre tanker om alt at jeg kan ikke skrive ned alle for det var alt for mange tanker i sekundet.

Men det gikk ikke mange minutter fr det plutselig over all forventning begynte tikke inn med meldinger p bde facebook, messenger og sms. Telefonen min gikk i et bankende kjr i hele gr. Hehe fra tro at telefonen min ikke funket fordi den aldri lager lyd til g tom for strm 3 ganger p en dag. Det var bare AWSOME!

Jeg hadde over hode ikke forventet s mange flotte, fine, nydelige, triste, rlige og kjrlige tilbakemeldinger som jeg fikk. Det var helt utrolig og se hvor mange av dere som sttter meg og hvor mange av dere som har hatt eller har det p samme mte. Mange av dere fikk litt bakover sveis over hvordan jeg faktisk har det, men det hadde jeg forventet. 

Mange av dere skriver at dere kjente dere veldig igjen i det jeg skriver, mange av dere har hatt det p samme mte, og mange av dere skulle nske dere var like tffe som meg som turte si det rett ut. Jeg setter utrolig stor pris p at dere deler det med meg. Det fr meg til fle meg mer "normal" som igjen er det jeg vil vise alle andre, at vi er ikke alene om hvordan vi har det eller hvordan vi fler oss,  selv om vi fler oss ensom og annerledes. Det er tusenvis av mennesker som sliter med psykiske lidelser som angst, depresjon og pts. Mange fler at de ikke blir sett eller hrt, andre fler at de blir missforsttt, og noen fler at de ikke er normal. Men hva er egentlig vre normal? Ingen i hele verden er normal for vi er ALLE forskjellig og det skal vi vre glade for! 

Det er selvsagt ikke gy lese at dere har det p samme mte som meg, men n kan jeg faktisk si til dere som ikke har turt fortelle situasjonen eller flelsene deres til noen, at responsen dere fr vil hjelpe! JA, det er kjempe skummelt gjre det, men n som jeg har gjort det, tenker jeg at jeg hadde ikke trengt vre redd for det. Det gikk s bra, og vi har s mange mennesker i livene vres som vil sttte, hjelpe og vre der for oss, men nr de ikke vet at du trenger det, s er det litt vanskelig gjre noe med det. 

Grunnen til at jeg fler at jeg har gtt meg vill, er fordi jeg har fortrengt traume p traume i alle r, som om ingenting har hent, men det HAR hent, og uansett hvor fort jeg prver lpe fra problemene mine er nissen med p lasset, han lper etter.... De 3 siste rene har jeg hatt veldig mange reaktiveringer av traumene mine, fordi jeg aldri har dealt med de, eller ftt hjelp med de. Nr jeg begynte i behandling etter et par sammenbrudd, kom veldig mye av det jeg har fortrengt tilbake. Dette gjorde at jeg mistet fotfestet, jeg ble sint p meg selv og begynte tvile p meg selv og alle valgene jeg hadde tatt i livet. Jeg begynte  stille meg selv en hel hau med HVORFOR sprsml, som igjen gjorde alt rundt meg veldig usikkert. Usikker p meg selv og alle andre, usikker p hva som er rett og galt. Hvem er jeg? Hvorfor er jeg blitt snn som jeg er blitt? Dette er ting jeg fremdeles jobber med finne ut av. 

Jeg snakker mye om reaktivering av traumer og mange hendelser jeg har opplevd i livet. Det er ett litt tffere tema og g inn p, men tenkte  manne meg opp i helgen til begynne  fortelle litt om det neste gang!

Jeg vil ogs si at takket vre den responsen jeg fikk i gr, gikk jeg smilte fra re til re vr gang jeg fikk en melding. Det er utrolig rrende alt sammen. Det er over 1000 stk som har lest innlegget mitt fra igr Jeg hadde sett for meg max 100 jeg..... Hehe

Jeg hper dere vil hjelpe meg  DELE innleggene mine i hp om at disse lidelsene kan bli mindre tabu belagt, og at det skal vre lettere for de som lider av det samme st frem s de kan f hjelp, for det er veldig tft bre p det helt alene....

Gir meg for i dag og nsker dere alle en riktig god helg. <3 <3

Klem Katia <3

 

SANNHETEN BAK DET SKJULTE SMILET

Hei mitt navn er Katia Christoffersen, jeg har endelig mannet meg opp til skrive blogg i hp om at jeg kan hjelpe noen andre, som igjen vil hjelpe meg! 

Jeg sliter med psykiske lidelser som ikke en gang jeg forstr meg p! Jeg er en meget forvirret,vimsete, klumsete og lost men en morsom 30 ring som har godt seg vill i en hel haug med traumer, tanker og flelser....
Hvorfor kommer jeg tilbake til.
Jeg er en person som stort sett holder tanker og flelser for meg selv.
Derfor s er det veldig skummelt og ydmykende  skrive p en blogg. Noe som jeg aldri har tenkt p fr, tanken var skrive bok men jeg har nok historier til skrive 20 bker, s da tenker jeg at jeg heller kan dele historien om live mitt med dere her p bloggen! :)
Jeg liker ikke f trst, medlidenhet eller oppmerksomhet, men jeg elsker kunne vre den som trster og hjelper andre... Rart med det men det er lettere hjelpe andre enn seg selv!
Selv sliter jeg enormt mye psykisk og fysisk men i mitt hode er ikke det s viktig, det viktigste for meg er at de jeg bryr meg om har det bra, jeg kommer aldri frst, jeg har aldri tatt hensyn til meg selv p noe som helst mte, men de som bryr seg om meg vil jo faktisk at jeg og skal ha det bra, s n er det akkurat det jeg jobber med fortiden!
Tenk at det faktisk gr begge veier hehe! :) Jeg har hele live tenkt en vei og det var i stikk motsatt retning av meg og mine problemer, hadde kun fokus p at alle andre skulle ha det bra.

Jeg har aldri hatt det s tft og vanskelig som jeg har det n, og belive me, jeg har hatt et tft liv, men det var ikke fr jeg begynte og face demonene mine og hjelpe meg selv at det viiiirkelig ble tft!!!
Nr jeg skriver alt dette er det ikke for f oppmerksomhet eller medlidenhet men for prve hjelpe alle der ute som er like forvirret som meg, men som ikke trr innrmme det eller snakke om det...  Mange er kanskje i samme situasjon som meg eller kjenner noen som er det, kanskje jeg klarer skrive det de ikke trr og si, kanskje jeg kan hjelpe noen med trre og sprre om hjelp, eller innrmme at de trenger det... og p veien hper jeg at det kan hjelpe meg skrive om det vre pen om det. For veldig f mennesker forstr seg  egentlig p psykiske lidelser og hva det innebrer i hverdagene vr.

Jeg er INGEN doktor eller psykolog, jeg har bare erfaring innenfor 11 forskjellige type traumer og 1000 vis av drlige hendelser og opplevelser som jeg skal snakke litt rundt uten og g i detaljer for det hjelper ingen ;)

Jeg sliter med ANGST, DEPRESJON og PTS (post traumatisk stress) alle disse lidelsene er kjempe vanskelig og hndtere med nr du bare har en av de....Heldig grisen meg gikk jeg all in og jeg sier bare alle gode ting er 3 (det over hode ikke det)
Jeg spker og tuller vekk veldig mye av problemene mine. Fordi humoren har vrt skallet mitt, det er min beste venn, det og selvironi har gjort at jeg har klart komme meg igjennom det turbulente og dramatiske livet jeg har hatt. P sikt hper jeg at jeg klarer dele med dere, p en morsom, respektfull og forstelsesfull mte, i hp om at det kan hjelpe kanskje deg, din sster,bror,mor, far, beste venn eller kollega... for det er ikke let leve bak den skjulte sannheten eller det fake smile...

Det er veldig tungt og vanskelig  vre syk nr du ikke kan f et plaster p sre, en gips eller bandasje som gir tegn til samfunnet at du har skadet deg eller at du er syk.... Mine skader sitter i minnene mine, traumene mine eller drmmene mine... Men ingen ser de eller vet om de!
Veldig f vet om at jeg er syk, fordi jeg alltid smiler, ler, tuller og tyser. Jeg gr p shopping, byen, besk og andre sosiale ting, det folk ikke vet er at jeg ligger strak ut i en uke eller mer etterp,  fordi det krever s mye energi  late som alt gr bra nr det ikke gjr det! 
98% av gangene folk spr meg hvordan det gr smiler jeg alt jeg kan og sier det gr kjempe bra.  Sier alltid: Smil til verden s smiler verden til deg..... Sannheten er at det er ikke snn i min verden fortiden... Den er ganske mrk og tung fylt med 50 shades of gray... og da mener eg ikke husmor porno ;) Det er det midlertidig INGENTING av, men at alle dagene er gr, noen mer en andre... det er svrt sjeldent jeg klarer se solskinn bak alle de tkete tankene jeg strever med...
Fra Mandag til Torsdag ligger jeg hjemme uten snakke med noen, vre med noen eller  finne p noe, fordi jeg sparer krefter til helgen som kommer, hvor jeg prver  vre sosial, men det er ikke alltid like lett.

Forrige uke satt jeg her p ettermiddagen uten ryk og jeg turte ikke kjre p butikken og kjpe, s min aller beste og godeste favoritt person p denne jorden kom med ryk til meg p morgenen dagen etter fr hun skulle p jobb!
Mange ganger spr jeg om hjelp, s gr det noen minutter der jeg fr enda mer angst og panikk fordi jeg har spurt om hjelp,. Jeg burde jo klare meg selv, jeg er jo voksen, s da ender jeg opp med og sende melding si at jeg klarte meg selv eller det var ikke noe likevel eller jeg lar vr pne meldingen nr noen tilbyr seg og hjelpe, s kommer jeg p en dum unnskyldning senere p hvorfor jeg ikke svarte!
Det er ikke alltid like lett be om hjelp!!!!
Mange mennesker sier automatisk: bare ring hvis det er noe jeg kan gjre for deg.
Fr sa jeg alltid: ja det skal jeg, takk for det!
No sier jeg: Takk for tilbudet men jeg kommer ikke til og gjre det
Kun fordi jeg prver  vre rlig med meg selv, jeg vet jo at jeg ikke kommer til ringe pluss at jeg tror ogs det er veldig f som hadde taklet hre om alt som feiler meg hvis jeg faktisk hadde gitt en lyd sagt det!
Det har kostet meg vanvittig mye  innse at jeg er midlertidig syk og har store lidelser jeg ikke klarer  g igjennom alene lenger, bare det  innse at jeg trengte hjelp var vanskelig.
Fra og vre den ste snille smilene glade gledesprederen til og plutselig bli den jenten med masse psykiske lidelser som s vidt klarer holde hode over vann, jeg fler for yeblikket at jeg str p en vippe pinne mellom 2 valg
1) st i driten i noen mnd fortsette kampen til et friskt og bedre liv
2) gi opp alt....
Jeg har forsvidt valgt nr 1 og jeg str for det, men p de greste dagene som egentlig er helt svart er det vanskelig  forholde seg til realiteten om at du er syk for man har s lyst til vre frisk, det er vanskelig se noe positivt nr kroppen jobber p spreng med bearbeide noe negativt eller traumatisk.

Alle disse tankene og flelsene jeg brer p er tunge og vanskelige. Det krever enorm mye energi som jeg ikke har, hver gang jeg er sosial s prver jeg s hardt vre den morsomme positive gledesprederen at jeg tapper meg fullstendig for energi og ikke minst er det veldig slitsomt. Du sitter igjen med en kjempe stor flelse av vre ensom, fordi det er nesten ingen der ute som vet hvordan jeg egentlig har det, hvor mye det koster vre sosial eller  hvilken hemmeligheter jeg egentlig gr brer p, for mine arr er usynlig  for samfunnet!
Nr jeg endelig trr og g ut blant folk risikerer jeg og treffe p folk jeg kjenner, folk som tror jeg har det bra,Jeg kan ikke planlegge nr jeg fr et angst anfall, panikk anfall, eller nr jeg plutselig ser klart og tydelig for meg hendelser jeg har vrt igjennom fr, det er som leve igjennom det p nytt og p nytt, alle lukter, lyder, bilder og flelser kommet tilbake som et mareritt, du drmmer om igjen og om igjen, men du er faktisk vken og p butikken.
Men redslen og flelsene er veldig reelle der og da.

For andre ser det kanskje litt dumt ut at du str stirrer p do papiret, kjttdisken eller chipsen mens du str griner...  Nr du i tillegg er dame tenker mange sikkert: pms eller gravid hun der!

Det er ingen som automatisk tenker at jeg egentlig str og opplever en traumatisk hendelse om igjen og om igjen.
Disse tingene gjr det vanskelig og g ut, du risikerer tross alt at noen kan se det.

N jobber jeg med at det er HELT OK at noen ser det, og det er ikke farlig, det gr over og det verste som kan skje vis noen ser deg er at de hjelper deg, men det er lettere  si det en og fullfre det.Selv for meg som er s veldig bevist p bde det positive og negative i vr setting! 
Det er liksom meg og Casper p nye eventyr, eller Skybert.. Kall det hva du vi... Men jeg begynner  forst at det lnner seg ikke  leve bak den skjulte sannheten...
Eg har nesten alle svarene jeg trenger for bli bedre men jeg klarer ikke helt  bruke de enda, s jeg lever fremdeles i kampens hete med meg selv for overleve dagene.

Jeg vil fortsette skrive om hverdagene mine i hp om at jeg kan hjelpe noen der ute, om de lever i samme situasjon som meg, er prrende, venn eller kollega til noen som har det vanskelig.  Vi alle kjenner mer en 1 som sliter psykisk men vi vet nesten aldri om det fordi vi som oftest later vi som om det gr bra nr det ikke gjr det. Jeg hper jeg klarer i de neste innleggene  gi et innblikk p hva dere som str utenfor kan bidra med og hva som kanskje hjelper for dere som sitter i samme driten som meg.... for det er det! Det er noe dritt!


Jeg kan ikke gjre s veldig mye mer en  dele min erfaring og kunnskap rundt et traumatisk liv, for det finnes ingen fasit eller oppskrift p hvordan man skal leve, takle eller hndtere livet, vi er alle forskjellig og vi har alle vre egne unike mter og takle ting p... Jeg vet ikke best eller bedre en noen andre, jeg bare nekter akseptere at min traumatiske elendige og triste fortid bare skal vre DET!.. Jeg har skjult den under teppe i 30 r og n vil jeg prve  gjre noe positivt ut av det. Noe som kan hjelpe noen... Jeg elsker hjelpe andre og hvis det i tillegg kan hjelpe meg s m det jo vre vinn vinn.
Jeg skrev at jeg skulle komme tilbake til hvorfor jeg har gtt meg vill....., og det fr dere vite i neste innlegg ;) det er veldig krevende og skrive om dette s n m den unge 30 ringen ha seg en siesta tenk, s kan jeg skrive mer imorgen! 
Ha en strlende dag videre og takk til alle som leser og forhpentligvis deler og flger innleggene mine, det setter jeg kjempe stor pris p! 
P.S den korteste veien mellom 2 mennesker er et smil!